Utdanningsforbundet forstår lek som en aktivitet initiert og styrt av barna selv. Vi støtter oss til lekdefinisjonen FNs barnekomité gir i sin merknad til barnekonvensjonens artikkel 31, om barns rett til hvile, fritid og lek:

Barns lek er enhver oppførsel, aktivitet eller prosess satt i gang, styrt og strukturert av barna selv, den finner sted når og hvor mulighetene oppstår. Omsorgspersoner kan bidra til å skape miljøer der lek foregår, men lek i seg selv er ikke-obligatorisk, drevet av indre motivasjon og foretatt for sin egen skyld, snarere enn som et middel til et mål. Lek innebærer utøvelse av autonomi, fysisk, mental eller emosjonell aktivitet, og har potensial til å anta et uendelig antall former, enten i grupper eller alene. Disse formene vil endre seg og tilpasses i løpet av barndommen. De viktigste kjennetegnene ved lek er moro, usikkerhet, utfordring, fleksibilitet og ikke-produktivitet. Sammen bidrar disse faktorene til den trivselen leken produserer, og påfølgende insentiv til å fortsette å leke. Mens lek ofte er betraktet som ikke-essensielt, understreker komitéen at det er en grunnleggende og viktig dimensjon til å glede seg over barndommen, samt en essensiell komponent i fysisk, sosial, kognitiv, emosjonell og åndelig utvikling (FN, 2013, s. 5).

Lek, og det å ha venner å leke med, er blant det barn selv forteller er viktigst for dem. Fordi barn liker å leke, har leken stor betydning for deres opplevelse av en god barndom. Lek er spennende og morsomt, og gjør derfor livet verdt å leve. For barn trenger ikke leken noen begrunnelse, den har verdi i seg selv.

I tillegg til å være barns foretrukne samværsform, kan lek forstås som deres måte å forholde seg til, og være i, verden på; den er en uttrykksform der barn gir form til sine tanker og følelser. Ved å legge til rette for lek, og støtte opp under lekende samspill, ivaretas barns ytringsfrihet og rett til medvirkning.

Det har gått mer enn ti år siden FNs barnekomité uttrykte sterk bekymring for at leken får for liten plass i barn og unges hverdag. Barndommen har blitt mer institusjonalisert, og barnas liv styres og struktureres i større grad av voksne i samfunn med mål om stadig bedre skoleprestasjoner.

I dag er grunnskolen to skoleår lenger enn den var før seksårsreformen ble innført i 1997. I tillegg til senket skolestartsalder, har det blitt tilført undervisningstimer tilsvarende ett helt skoleår – de fleste av timene på småtrinnet. Når barn tilbringer store deler av tiden sin på skolen, er det helt nødvendig at de også får leke på denne arenaen.

Evalueringen av seksårsreformen viser at vektleggingen av grunnleggende ferdigheter og kompetansemål, har ført til at det har blitt mindre tid til lek og frie aktiviteter i første klasse. Denne utviklingen må snus om vi skal ta FNs bekymring på alvor.

Nei. Alle barn og unge har behov for å leke, og det burde legges til rette for mer lek på alle klassetrinn. Samtidig er det en stor overgang i barns liv når de forlater barnehagen og starter på skolen, en overgang som blir særlig tydelig når vi ser på barnas mulighet til å leke.

Derfor retter Utdanningsforbundet oppmerksomheten mot småtrinnet, med en særlig vektlegging av første klasse, når vi arbeider for å skape bedre rammer for barns lek i skolen.

Det å arbeide for at de yngste elevene skal få leke mer på skolen, er ikke det samme som å ønske seg en «koseskole»; det er ikke et spørsmål om enten lek, eller undervisning. En god skoledag må romme begge deler.

Evalueringen av seksårsreformen viser blant annet at forventninger om rask bokstavinnlæring har medført at leken har fått mindre plass. Med reform 97 ble det satt av 247 timer til lek og fri aktivitet på 1. til 4. trinn, men disse har over tid blitt omdisponert til andre fag – hovedsakelig norsk og matematikk.

Samtidig er det lite som tyder på at disse prioriteringene av fag, kompetansemål og ferdighetstrening, som gjerne har blitt knyttet til begrepet «kunnskapsskole», har ført til bedre resultater på nasjonale prøver og internasjonale tester. Det som derimot er tydelig, er at flere elever forteller om mistrivsel, mobbing og manglende motivasjon for skolen. Flere tester, lengre skoledager og mer stillesitting, er neppe løsningen på dette.     

Utdanningsforbundet mener påstanden om at mer lek i skolen er ensbetydende med en «koseskole» uten vektlegging av kunnskap, står i veien for å videreutvikle den norske skolen til beste for alle barn og unge.

Selv om lek må forstås som en aktivitet barna styrer selv, og skolen må gi elevene muligheter til å leke fritt, betyr ikke dette at leken må forstås isolert fra barn og unges læring. I leken bruker barna alle sanser og lek stimulerer alle utviklingsområder. Blant annet må barn anstrenge seg for å forstå andre, kommunisere og tilpasse seg, for å kunne holde et leketema i gang.

Forskning viser at lek er en forutsetning for læring, da det i leken utvikles både empati, følelsesregulering og evner med betydning for læring resten av livet. En forutsetning for læring i en skolesituasjon er blant annet at barn kan konsentrere seg om en oppgave, skjønne hvilke regler som gjelder, utsette umiddelbare behov, etablere gode relasjoner til medelever og lærere og forholde seg til ny informasjon – alt sammen egenskaper som læres gjennom lek.

I Hamar kommune har prosjektet Lek i begynneropplæringen vist at mer lek i første klasse har ført til trivsel, glede og motivasjon for å lære fag. På spørsmål om mer lek har gått på bekostning av bokstavinnlæringen, er svaret fra samtlige lærere at elevene har lært like mange bokstaver og tall som tidligere. De fleste førsteklassingene har knekt lesekoden til jul, selv om de har lekt fremfor å drille bokstaver.

For det første er det viktig å understreke at elevene ikke bare skal leke. Bedre rammer for å ivareta elevenes behov for å leke i skolen, betyr ikke en slutt på undervisningen.

Lekens frie natur gjør den tidvis kaotisk og uoversiktlig, noe som innebærer et behov for økt og kompetent bemanningen. Ved Åsvang skole i Trondheim, som deltar i prosjektet Bedre skolestart for alle, fremheves viktigheten av godt med observante, kompetente og bevisste ansatte, for å kunne tilrettelegge for mer lek.

Dersom vi ønsker innsikt i hva barn er opptatt av, hvordan de lærer og hvordan de utvikler seg sosialt, må vi også vite noe om hvem de er som lekere.  Det krever lærere som er tett på, som oppfatter hva barna leker, hvordan de leker, og blir kjent med deres lekne uttrykk. Ofte er det gjennom leken barna skaper trygge rom der de kan dele følelser og det som opptar dem. Lærerens innsikt i dette vil både bidra til å bli godt kjent med elevene, og gi bedre grunnlag for å tilpasse opplæringen.

Mye kan og bør gjøres for at skolen i større grad skal klare å sikre elevenes rett til å leke. En del kan gjøres på kort sikt, mens noe krever mer langsiktig arbeid. Utdanningsforbundet har to hovedprioriteringer nå:

Bygge bevissthet og kompetanse om lekens betydning blant alle aktører i skolesektoren

Utdanningsforbundet mener at myndighetene må bidra til å tydeliggjøre handlingsrommet som ligger i dagens lov- og planverk, og ta ansvar for å sikre at skoleeiere, skoleledere og lærere får tilstrekkelig kompetanse om lekens betydning for barns trivsel, motivasjon, utvikling og læring.

Lek er et tverrfaglig forskningsfelt som har eksistert i mange tiår. Det finnes med andre ord mye kunnskap om lek. Vi har mange dyktige forskere i Norge, som kan bidra til å utvikle mer kunnskap, ikke minst i det nasjonale nettverket for lek i begynneropplæringen.

Fjerne kartleggingsprøvene på 1. trinn

Mange lærere rapporterer at kartleggingsprøvene på 1. trinn påvirker undervisningen, tempoet og progresjonen i fagene. De forteller at kartleggingsprøvene i lesing og regning preger undervisningen i en mer instrumentell retning, der oppmerksomheten rettes mot målbare resultater, på bekostning av barnas lek og sosialisering.

Til tross for at kartleggingsprøvene på 1. trinn er frivillige, har det utviklet seg en praksis der skolene i mange kommuner pålegges å gjennomføre dem. Utdanningsforbundet mener disse kartleggingsprøvene bør avskaffes.