Over hele Norge forsvinner barn og unge fra klasserommene. De blir «skolevegrere». De kommer seg ikke på skolen og mister kontakten med jevnaldrende. Hvorfor? Er dagens unge skjørere enn tidligere, eller lar vi dem bli det? Er vi voksne for gode til å beskytte ungene og la dem slippe unna det vi selv måtte stå i? 

Med all mulig respekt for unge med diagnoser og lidelser som holder dem borte fra skolen, kan vi normalisere det å ha en dag som er under middels? Kan vi gjøre det normalt å si «dette er ikke min beste dag, men jeg er her»? Det er helt normalt å bli lei seg hvis en venn kommer med en kommentar som svir litt. Det er helt normalt å være støl etter en hard gymtime. Det er helt normalt å henge litt med hodet hvis man har sovet litt dårlig. Og det er helt normalt å gå på skolen likevel. 

I en verden av digitale glansbilder må vi tørre å ha en dårlig dag. I en virkelighet hvor budskapet er at «du kan bli alt du vil» og alle avvik kan selvdiagnostiseres som noe alvorlig på Tik Tok, må vi tørre å si at det er helt normalt å ikke få til alt. Alle faller av og til, og så reiser vi oss. Det er helt normalt.  

Kan vi voksne reise oss opp og vise de unge at alt ikke er perfekt? Livet er mer oppvask enn glamour, også for influensere. Det er normalt å drikke mer vann fra springen enn bobler fra høye glass med stett. Og livet er helt fint likevel. 

I hele oppvekstsektoren, fra barnehage gjennom grunnskole og til videregående skole, ser vi lærere et skrikende behov for flere hender og mer tillit til våre profesjonelle faglige vurderinger. Vi ser en økende mengde med barn og unge som strever og foresatte som er livredde for å gjøre feil. Hvordan kan barna våre lære at man kan streve og så mestre? Jo, det er ved at voksne sier ifra når de selv synes noe er vanskelig, det er når de kan ta imot en litt tydelig og tung beskjed og så si at «dette skal vi klare sammen». Når foreldre tør å ha tillit til at de ikke trenger å kontrollere alt, men heller stole på at fagpersonene i barnehage og skole har kompetanse til og alltid ønske om å gjøre det beste for barna. Når foreldre tør å la barna feile på egenhånd for så å oppleve mestringen det er i å klare å takle denne motstanden. Det er dette som til sammen vil skape mer robuste barn. 

Så vi foreslår en dugnad. Alle lærere, alle foresatte, alle voksne, nå må vi slutte å overbeskytte barna. La oss heller spørre «Hva kan du klare?» Hvis du klarer litt i dag, klarer du sannsynligvis mer i morgen. Hvis du klarer å møte den som slang med leppa i dag, så klarer du kanskje å si imot i morgen. Hvis du var støl etter forrige gymtime, er du sterkere i den neste. Hvis du sov dårlig i går natt, sovner du sannsynligvis bedre i kveld. Hvis du prøver på det som er skummelt, skal vi heie på deg hele veien. Hvis du går til skolen selv om det er skummelt, da har du vunnet.