Mandag 7. april arrangerte Utdanningsforbundet Trondheim medlemsmøte med Katrin Glatz Brubakk, barnepsykolog og hjelpearbeider for Leger Uten Grenser og nylig hjemkommet fra oppdrag i Gaza.  Drøye 80 medlemmer tok turen til Thora Storm videregående skole, der vi fikk et sterkt foredrag med bilder og beretninger fra livet som hjelpearbeider i et landområde jevnet til jorden og blant et folk som er utsatt for systematisk folkemord og overgrep uten sidestykke i nyere tid.  

Katrin er opptatt av å humanisere ofrene heller enn å dehumanisere de som står bak krigens grusomheter. Derfor forteller hun like mye om hvordan krig ikke bare får fram det verste i mennesket, men også det beste. For midt oppi elendigheten, vandrende rundt på evig leting etter mat eller brensel, ventende i dødens forgård, viser gazanerne en vanvittig solidaritet og omsorg for hverandre, forteller Katrin. Å ta vare på andres barn og dele av det lille man har er helt naturlig. Livskraften og kreativiteten er rørende.  

-Det er viktig at vi er ærlige når vi snakker om Gaza, mener Katrin. Mer enn 50 000 er drept, hvorav 70 % er kvinner og barn. Det er flest femåringer som dør, forteller hun. De er for store til at foreldrene plukker dem opp når de løper, men samtidig for små til å løpe fort nok. Og eksplosjonene treffer dem midt i magen, slik at de blør i hjel før de får hjelp. Brutalt, men ærlig forteller Katrin om den aller verste lyden som finnes. Intense barnehyl fylt av smerte og panikk, som kan vare sammenhengende i mange minutter. Det er lyden av krig, sier hun. Den aller verste lyden. Og så forteller hun om barn hun har møtt, og hvordan hun har hjulpet mange av dem til å bearbeide sine traumer gjennom lek. Lek er som er psykologisk kinderegg, forteller hun. Lek gir pause og glede, regulering av nervesystemet og bearbeiding av traumer på en gang. Katrin bruker ofte såpebobler. Håpebobler. 

Barna må trekke pusten godt ned i magen for å kunne blåse såpebobler, forklarer hun.   -Så er vi sammen et lite øyeblikk i felles undring og glede over boblene som stiger til værs! Et lite friminutt fra panikkanfallene. En liten lomme av trygghet. -Vi må gi disse traumatiserte barna troen på at det fortsatt finnes små lommer av trygghet, sier barnepsykologen. -Gi dem håp. Det har stor betydning for barnets videre utvikling. Krigen og traumene kommer til å sitte i lenge. Selv som voksen kan de komme til syne, for eksempel som dårligere evne til å takle stress. Krigshjerneskader. 

Hvordan bør vi så snakke med barn og unge her hjemme om krig? Katrin poengterer at barn og unge får med seg mye mer enn man ofte tror. -Der kunnskap mangler fyller fantasien inn, sier hun. Derfor må vi være modige som voksne, og som lærere. Vi må våge å snakke om det som er vondt og vanskelig. Vi bør være ærlige, men unngå grusomme detaljer. Katrin forteller at hun selv velger å skjerme seg fra de mest grusomme bildene. Hva skal jeg med dem, spør hun, og oppfordrer til å heller snakke om tall, ødelagte skoler og sykehus, og mangel på vann og mat. La barna stille spørsmål, og svar konkret, sier Katrin. Det aller viktigste er at vi unngår å demonisere grupper av mennesker, som jøder og israelere. Vær ærlige på at soldatene bryter krigens lover, men vi må aldri forsterke hatet. -Det verste vi kan gjøre nå er å la en hel generasjon vokse opp fylt av hat og fordommer. 

Katrin avslutter med å takke varmt hver enkelt av de frammøtte som kom på arrangementet, og hun understreker betydningen det vil ha for kollegaene på Gaza når hun forteller dem at det i Trondheim var samlet 80 lærere en mandagskveld for å høre henne fortelle. Det er så lett å tenke at det ikke lenger nytter å dele det bildet på sosiale medier, ytre seg i en debatt eller delta på en demonstrasjon på torget i lille Trondheim, sier hun. -Men det skal dere vite, at det legges merke til av oss som står midt i lidelsene. Det å vite at folk bryr seg, det gir styrke og mot til å holde ut litt til! Både for folket på Gaza, og for oss hjelpearbeiderne. Fortsette å vise at Gaza ikke er glemt og at gazenerne ikke står alene. Vær en venn, smiler Katrin. 

Før vi gikk hjem for å fordøye de sterke skildringene fra Gaza, fikk vi en interessant sofasamtale om ivaretakelsen av flyktninger ved Trondheims barnehager og skoler. Vibeke Nøst Ryggvik, pedagogisk leder i Øya barnehager, Sille Hansen, lærer ved Ila skole og Siri Denstad Langlo, kontaktperson for videregående skoler i Utdanningsforbundet Trøndelag, delte sine erfaringer fra oppfølging av flyktninger i henholdsvis barnehage, grunnskole og videregående skole. Samtalen ble kyndig ledet av lokallagsleder Gry Camilla Tingstad. 

-Tidligere var Øya barnehager en mottaksbarnehage, og vi hadde bygd opp solid kompetanse på dette med å ta imot både traumatiserte barn og foreldre. Nå som alle barna skal gå i nærbarnehagen sin har vi dessverre mistet både barna og kompetansen. Det er utrolig viktig at man har tid og kompetanse til å gi disse barna en trygg start i norsk barnehage, sier Vibeke. Man må da også ha tid til å ta imot foreldrene. 

 -Når man kommer fra en flyktningeleir der mange barn ble kidnappet og utsatt for grusomheter, da er det ikke så rart at disse foreldrene trenger mer tid enn andre foreldre på tilvenning i en norsk barnehage, for eksempel. Det kan ta måneder før de er trygge nok til å gå fra barnet sitt. Vibeke framhever betydningen av å bli sett på som en ressurs, og ikke en byrde som leverer barna med feil bekledning og for sent til turdag. Det er viktig å trygge foreldrene på at det fortsatt er de som er de viktigste personene i barnets liv. Lytt til foreldrene og deres behov, oppfordrer Vibeke.   

Også barneskoleelever skal nå i større grad starte rett på nærskolen sin i stedet for i egne integreringsklasser når de kommer som flyktninger til Trondheim. Lærere i ordinære klasser blir gjerne litt usikre i møte med de nye elevene, og Sille og de andre lærerne fra integreringsklassen på Ila skole har kjørt en del workshops. Det viktigste er å unngå å bli stressa, sier Sille. Man må huske at man tross alt er pedagog, og at man allerede kan mye! Så bør man ha noe kompetanse om kulturforskjeller, god relasjonell kompetanse og andrespråkspedagogikk, sier hun.  

I likhet med Vibeke understreker Sille viktigheten av å ta imot hele familien til nyankomne elever. -Skal vi lage robuste og trygge barn og ungdommer, så må vi først gjøre foreldrene trygge og robuste. Tid er viktig. Å ta seg tid. Videre forteller Sille varmt om betydningen av at også disse barna får oppleve øyeblikk der de er bare barn, på linje med andre jevnaldrende. Og ikke et annerledesbarn. Det å bare få glede seg. Et pusterom i ren barnslig glede. Gi dem et fristed. Gi dem håp. Disse barna trenger å høre det samme som vi trengte å høre under pandemien, sier Sille. -Alt skal bli bra. Husk det. 

Som lærer i videregående opplæring har Siri sett hvordan det gjerne er elevene med kort botid i Norge som havner ute på landsbygda, i nabokommunene, etter inntak til videregående skole. Om du kommer til Norge som 16-åring og ikke kjenner hverken språk eller kultur, så sier det seg selv at du ikke kan konkurrere om de mest populære skolene, sier Siri. Dessverre er det ofte enda vanskeligere å bli integrert når du havner på en videregående skole langt unna hjemme.  

Ivaretakelsen av flyktninger i videregående skole er i stor grad preget av ildsjeler. Opprettelsen av MinoUng i Trondheim er veldig bra. Så slipper nyankomne ungdommer å gå på norskkurs og skole sammen med sine foreldre på voksenopplæringa. Vi trenger et skikkelig løft i videregående skole for disse elevene. Kompetanse og rammer til å ivareta dem på en ordentlig måte. Gi dem en sjanse.  

Husk, sier Siri: Disse elevene og familiene deres har flyktet fra noe. De flyktet ikke til noe. Det er faktisk ikke alle som ønsker å bo i Trondheim, Trøndelag, forteller hun, til humring fra salen. Norske lærere har i dag for lite kunnskap om det å være flyktning, og derfor er jeg så glad for at Utdanningsforbundet Trøndelag deltar sammen med NTNU i et prosjekt der vi sender lærerstudenter til praksisopphold i flyktningleirer på Lesvos og til Italia. De kommer hjem med uvurderlig kunnskap. Om at det viktigste som finnes er å være sammen og å være grei med hverandre. Og om hvordan det å lære seg å lese og skrive gir håp. Håp.