Utdanningsforbundet har et nasjonalt satsningsområde som heter TID FOR DE MINSTE.

I materiellet som publiseres om dette, og som det kan leses om i mange ulike fora er det særlig pekt på mangelen på pedagoger, høyt sykefravær, vansker med å få tak i vikarer og på styrers mulighet å utøve ledelse. Bare for å oppfylle dagens lovkrav mangler det mer enn 2 800 barnehagelærere i landets barnehager. I tillegg kommer utfordringene med lengre daglig åpningstid enn arbeidstid. Dette medfører at ingen barnehager er fullt bemannet hele åpningstiden. I løpet av en arbeidsdag skal det gjennomføres samarbeids tid, planleggingsmøter, samtaler rundt barn med ekstra behov, det skal plastres og trøstes, det skal oppmuntres og roses, det skal være tid til filosofering og undring. Og jammen skal ikke tiden strekkes til gode måltider og gjennomføring av disse. Med rene tall blir regnestykke at bare 16 prosent av barnehagene er fullt bemannet i mer enn to tredjedeler av åpningstiden. Hva skjer med de barna som har behov for en voksen i den siste tredjedelen?

Barnehagene er viktige for velferdsstaten. Barnehagene er en av aktørene som gjør det mulig for begge foresatte å være i arbeidslivet. Barnehagene er en av aktørene som skapte og skaper velferdsstaten.

For noen tiår tilbake var det slik at barnehagene dekket flere behov enn å være et pedagogisk tilrettelagt tilbud mens de foresatte arbeidet. Den gang hadde barn med ulike behov for antall oppholdstimer pr dag tilbud i samme gruppe.

Det er ikke slik at det er en ønsket situasjon i dag, men det er betimelig at den gang da bare en tredjedel av barna gikk heltid så var antall barn pr barnegruppe 16 og 3 voksne. I dag når alle barn har heldagstilbud er antall barn pr gruppe økt til 18, men antall voksne er stadig bare 3.

Og apropos tall, under en fjerdedel av landets styrere mener de har nok tid til oppgaver som bidrar til å gjøre barnehagen til en god arbeidsplass og en plass der det er TID FOR DE MINSTE.

Når hverdagen blir mer enn hektisk og forventningene fra brukergruppene virker umulige å oppnå er det en trist, men likevel nødvendig erkjennelse at dette medfører høyt sykefravær. Det legemeldte sykefraværet er ca. 60 prosent høyere enn snittet for alle yrkesaktive. Det hjelper lite med økte rammer til bruk av vikarer når de også er mangelvare. 40 prosent av de som har tatt utdanning som barnehagelærer jobber ikke i barnehagen, hvorfor det? Og mange som i dag har barnehagen som arbeidsplass ønsker å finne seg noe annet innen vi rekker å utdanne nye barnehagelærere. Er det noe rart at rekrutteringen til utdanningen har stupt med nærmere 40 prosent bare de tre siste årene. Når barnehagene ikke framstår som en arena der mange voksne ønsker å arbeide er det åpenbart at trenden må snus. Å rekruttere til et yrke som framstår som en arbeidshverdag der man alltid henger etter og forventingen fra brukerne er høyere enn det er mulig å innfri. Heldigvis er det brukere som ser og skjønner, det har medført at barn har blitt tatt med hjem igjen istedenfor å være på barnehagen på grunn av høyt sykefravær og derved mangel på personell. MEN slik skal det da ikke være!

Hvordan snur vi så trenden? Mål nummer en må være at de som i dag har sitt daglige arbeid i barnehagen framsnakker sin kompetanse og yrket sitt. Det må bli fornøyde medarbeidere for at rekrutteringen skal komme tilbake. Dette er en av utfordringene dagens politikere må ta på alvor. Foran siste valg snakket alle partiene om økt grunnbemanning, men ingen om hvordan det skulle løses.

Fra 1.august i år blir barnehageprisen ytterligere redusert. Det blir maks 2000 kr i foreldrebetaling for barn nummer en, 30% mindre for barn nummer to og gratis for barn nummer tre. Og for de som bor i kommuner der sentralindeksen er i gruppe 5 og 6 vil det bli ytterligere 500 kr i reduksjon. Det er lett å forstå at mer enn 1000 kr ekstra på et familiebudsjett er vel verd å få med seg. Men hva om vi tenkte at den reduksjonen øremerket gikk til økt bemanning? Hva om alle landets barnehager fra de minste til de største kunne få flere trygge kompetente voksne rundt seg, flere til å være til stede for de minste? Mer tid til de minste! Og tenk om dette var begynnelsen til å ta de minste på alvor ved å erkjenne at den oppvoksende generasjon trenger flere gode rollemodeller rundt seg.

Pensjonistrådet Utdanningsforbundet Innlandet