Skoler og barnehager i Norge er underfinansiert. Styrere, skoleledere og våre tillitsvalgte melder om uforsvarlig trange rammer og knallharde prioriteringer mellom hvilke deler av lovverket man skal overholde og hvilke man skal bryte. Senest på fredag i NRK gikk rektorer ut og advarte om uforsvarlige rammer. Mangelen på finansiering av utdanningssektoren er så prekær at fellesskolen er under press, tankegangen om at bosted ikke skal bestemme kvaliteten i utdanningen. Slik er det ikke i dag, noe som har ført til et kommuneopprør for å endre fordelingen av de økonomiske rammene.

Larvik og de andre kommunene ble delvis hørt i kommuneproposisjonen fra regjeringen, og flere kommuner får noe mer å rutte med. Andre kommuner, og da særlig Oslo, Asker og Bærum, får mindre. Men det er jo ikke slik at Bærum og de andre bruker for mye penger på utdanning. Rektorene i Bærum møtte tidligere i år opp på formannskapsmøtet for å protestere mot manglende økonomiske rammer, og samme virkelighet finnes også i de andre kommunene som må gi fra seg skatteinntekter. Problemet er at kaken som skal fordeles ikke vokser i takt med realitetene.

Samme utfordring ser man også i fylkeskommunene. Det er flere faktorer som spiller inn på fordelingen her, blant annet avstander, hurtigbåter og innbyggertall, noe som fører til en relativt stor forskjell i tildelte midler til hvert fylke. Dette vil utvilsomt føre til at de enkelte fylkeskommunene får ulike forutsetninger for å kunne gi et godt utdanningstilbud til sine ungdommer i videregående opplæring. Nå kunne en omfordeling mellom fylkeskommunene rettet på noe av dette, men det vil jo bare gjøre situasjonen verre for andre. Eneste holdbare virkemiddel er å få en større kake.

Tenk om politikere, fra regjering til kommune, hadde spurt sine ledere innen utdanning hva de trenger av økonomiske rammer for å gi forsvarlig opplæring, og faktisk bevilge det. På samme måte som entreprenøren som skal bygge en bro kan si hva det koster for deretter å starte byggingen. Skulle samme prinsippene for finansiering av utdanningssektoren blitt overført til brobygging, hadde det stått mange halvferdige broer rundt omkring. I skoler og barnehager må det derimot stadig spares inn med kakespader og ostehøvler, for kaken vokser ikke i takt med utgiftene. Er vei viktigere enn barna våre?

Statistikk viser at en skremmende stor andel nordmenn står utenfor arbeid og/eller utdanning, og urovekkende mange av de er unge og vil trolig være utenfor arbeidslivet i uoverskuelig fremtid. En fellesnevner for mange er at de mangler videregående opplæring. Dersom man kun skal se på mennesker i et samfunnsøkonomisk perspektiv, vil denne gruppen i mange tilfeller være en ufrivillig kostnad for samfunnet gjennom sosiale ytelser.

En av nøklene for å redusere denne kostnaden er å få flere til å fullføre videregående opplæring. Skal flere komme i arbeid må politikere på alle nivåer skjønne at kaken må vokse, fra barnehage til videregående skole. Det koster mer på kort sikt, men er trolig svært økonomisk på lang sikt. Dette ansvaret legges først og fremst på regjeringen og Storting som er de eneste som kan bake en større kake, og ikke bare omfordele mellom kommuner som strengt tatt trenger sine sårt tiltrengte midler selv. Her må Utdanningsforbundet påvirke sentrale politikere for å få de til å skjønne at investeringer i utdanning er kostbart på kort sikt, men helt essensielt for fremtidens fellesskole og samfunnsutvikling. Da hjelper det ikke med pen glasur i form av politiske vyer og visjoner.

Dette er et debattinnlegg publisert på nettsiden Utdanningsnytt 28. mai 2024