Faktaark 2012:09. ILO (International Labour Organization) – FNs internasjonale arbeidsorganisasjon (pdf)

ILO er FNs særorganisasjon for arbeidslivet. Organisasjonen er basert på en trepartsstruktur der samarbeid og sosial dialog mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter spiller en nøkkelrolle. De tre partene er likeverdige i utformingen av retningslinjer og programmer, noe som gjør organisasjonen unik – også i FN-sammenheng. ILO kalles ofte «FNs vaktbikkje i arbeidslivet».

Gjennom konvensjoner som er folkerettslig bindende for ILOs medlemsland, forvalter ILO et lovverk som regulerer de fleste felt innen arbeidslivet. Det er gjennom dette lovverket fagforeningene gis sin særlige legitimitet og styrke som samfunnsaktører. Dette faktaarket ser nærmere på ILO og hvorfor ILOs arbeid er viktig for Utdanningsforbundet som profesjonsorganisasjon og fagforening.

ILO – bakgrunn og mål

ILO ble etablert i 1919 gjennom Versaillestraktaten, som en del av fredsslutningen etter 1. verdenskrig. I konstitusjonen står det at: «Universell og varig fred kan kun oppnås hvis den er tuftet på sosial rettferdighet». I 1946 ble ILO den første særorganisasjonen i FN, og i 1969 fikk ILO Nobels fredspris.

ILO har stor innflytelse, og har historisk gitt avgjørende støtte til fagforeningsrettigheter i kampen for demokrati og frihet. I dagens globaliserte økonomi fortsetter ILO å spille en sentral rolle blant annet som arena for politisk debatt og aktør som tydelig formidler grunnleggende verdier, både nasjonalt og internasjonalt. Den økonomiske krisen, med økt press på arbeidstakerrettigheter, har ytterligere aktualisert ILOs betydning og rolle.

Anstendig arbeid, tre parter og sosial dialog

Anstendig arbeid, tre parter og sosial dialog er sentrale begreper for ILOs virke. ILO har en egen «Agenda for anstendig arbeid». Med anstendig arbeid menes produktivt arbeid der sosial beskyttelse, dialog mellom partene i arbeidslivet og rettigheter på arbeidsplassen er ivaretatt.

Sosial dialog står sentralt i ILOs målsetning om anstendig arbeid, og selve trepartsstrukturen i ILO viser sosial dialog i praksis.

Kjernekonvensjonene

ILOs åtte kjernekonvensjoner er de mest grunnleggende konvensjonene for standarder i arbeidslivet. Kjernekonvensjonene kan grupperes i fire hovedområder:

• Retten til organisasjonsfrihet
  Nr. 87 om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten
  Nr. 98 om retten til å organisere seg og til å føre kollektive forhandlinger
  
  
• Forbud mot diskriminering
  Nr. 100 om lik lønn for menn og kvinner for arbeid av lik verdi
  Nr. 111 om diskriminering i sysselsetting og yrke
  
  
• Forbud mot barnearbeid
  Nr. 138 om minstealder for adgang til sysselsetting
  Nr. 182 om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid
  
  
• Forbud mot tvangsarbeid
  Nr. 29 om tvangsarbeid
  Nr. 105 om avskaffelse av tvangsarbeid

For fagforeninger er alle kjernekonvensjonene viktige, men konvensjonene om retten til organisasjonsfrihet står likevel i en særstilling. Disse gir arbeidsgivere og arbeidstakere rett til å organisere seg for å fremme og forsvare sine interesser, en rettighet som skal kunne utøves fritt og gjelde alle uten unntak. Det er også disse konvensjonene som gir vern til arbeidstakere som utøver retten til å organisere seg og føre frie kollektive forhandlinger. Retten til organisasjonsfrihet fremmer demokrati og rettferdighet i samfunnet.

ILOs 183 medlemsland må rapportere om sitt forhold til alle kjernekonvensjonene, og ILO utgir årlig en global rapport som viser utviklingen på hvert av kjerneområdene.

ILOs internasjonale arbeidskonferanse

I juni hvert år avholdes ILOs internasjonale arbeids-konferanse i Genève. Dette er ILOs generalforsamling, og her vedtas internasjonale arbeidsstandarder gjennom konvensjoner og rekommandasjoner (anbefalinger). Konferansen er trepartssamarbeid i praksis. Hvert av ILOs 183 medlemsland er representert av en delegasjon som består av to delegater fra myndighetene, en fra arbeidstakerne, en fra arbeidsgiverne og deres respektive rådgivere. Viktige tema for konferansen i 2012 er sosial sikkerhet, arbeidsledighet blant unge og ILOs fremtidige arbeid med grunnleggende prinsipper og rettigheter på arbeidsplassen.

Sosial sikkerhet er et tema med høy prioritet i ILO, og arbeidet har blitt trappet opp de siste årene. I 2008 kom ILOs erklæring om «Sosial rettferdighet for en rettferdig globalisering», som setter full sysselsetting i sentrum av den økonomiske politikken, anbefaler en aktiv sosialpolitikk og tar til orde for dialog mellom partene i arbeidslivet. Viktigheten av å respektere og beskytte arbeidstakernes grunnleggende rettigheter understrekes. Årets konferanse vil videreføre arbeidet med sosial sikkerhet, der målet er å oppnå enighet om en ny rekommandasjon for sosial beskyttelse og velferdsordninger; «The Social Protection Floor».

Norge og ILO

I Norge har det eksistert en egen ILO-komité siden 1947. Den består av arbeidslivets tre parter og er et rådgivende og konsultativt organ for regjeringen.

Norge har valgt å legge særlig vekt på ILOs agenda for anstendig arbeid. I 2008 lanserte Norge som første (og foreløpig eneste) land i verden en egen strategi for et anstendig arbeidsliv. Denne vektlegger blant annet styrking av arbeidstakeres rettigheter globalt, og av ILO som organisasjon. Anstendig arbeid skal fremmes i norsk utenriks-, utviklings- handels- og arbeidslivspolitikk.

Education International og ILO

Utdanning er en av flere sektorer ILO arbeider innenfor. I sektorarbeid bistår ILO arbeidslivets tre parter i utviklingen av politikk og programmer som fremmer utvikling og forbedrer arbeidsvilkårene i de ulike sektorene. Å fremme anstendig arbeid gjennom sosial dialog er kjernen i slikt sektorarbeid.

Education International (EI) forsvarer lærerprofesjonens rettigheter og status, og trekker fram UNESCO/ILO-rekommandasjonen fra 1966 om lærernes status (Recommendation concerning the Status of Teachers) i dette arbeidet. Verdens lærerdag feires 5. oktober hvert år for å markere dagen da denne ble underskrevet. I 1997 ble rekommandasjonen utvidet til også å gjelde videregående og høyere utdanning (Recommendation on the Status of Higher Education and Teaching Personnel).

Rekommandasjonen fra 1966 fungerer som et rammeverk som definerer rettigheter og plikter for profesjonen. Det etableres felles standarder for læreres status, uavhengig av nasjonal lovgivning og regulering. EI framhever særlig at rekommandasjonen slår fast at lærerfagforeninger skal ha en sentral rolle i utviklingen av utdanningspolitikk, og at lærere må sikres retten til å føre kollektive forhandlinger gjennom sine organisasjoner. EI overvåker og vurderer læreres rettigheter over hele verden og rapporterer hvert tredje år til en egen UNESCO/ILO-komité som er ansvarlig for å beskytte læreres rettigheter.

Utdanningsforbundet og ILO

Som del av den internasjonale fagbevegelsen inngår Utdanningsforbundet i viktige allianser både som profesjonsorganisasjon og fagforening. Gjennom medlemskapet i EI har vi tilgang til ILOs sektorarbeid innen utdanning. EI har blant annet hatt en sentral posisjon i ILOs globale dialogforum om arbeidsforhold for ansatte i barnehagesektoren. Forumet representerte en arena for trepartsdialog om viktige problemstillinger og utfordringer for sektoren.

Gjennom medlemskapet i hovedorganisasjonen Unio, er Utdanningsforbundet representert i den norske ILO-komiteen og på ILOs internasjonale arbeidskonferanse. Unio er igjen medlem av ITUC (International Trade Union Confederation), som er en av flere globale fagforeningsaktører som overvåker brudd på de grunnleggende fagforeningsrettighetene. Dette er arenaer og allianser som er avgjørende for forvaltningen og videreutviklingen av arbeidslivets spilleregler både nasjonalt og internasjonalt.

Hvert år sender Utdanningsforbundet to deltakere til Den nordiske folkehøgskolen i Genève. Der møter de andre tillitsvalgte fra fagbevegelsen i Norden, og får anledning til å studere ILO og aktivitetene på arbeidskonferansen i juni.

Anstendig arbeid, trepartssamarbeid og sosial dialog er sentrale elementer i Utdanningsforbundets politikk. Gjennom tilknytningen til den internasjonale fagbevegelsen sikres Utdanningsforbundet direkte og indirekte tilgang til viktige arenaer for arbeidet som profesjonsorganisasjon og fagforening. Disse internasjonale strukturene gir Utdanningsforbundet en særlig legitimitet som samfunnsaktør og en juridisk forankring for ivaretakelse og videreutvikling av grunnleggende rettigheter og verdier.