EIs politiske dokument om utdanning: Å bygge framtiden gjennom utdanning av høy kvalitet

Education Internationals politiske dokument “Å bygge framtiden gjennom utdanning av høy kvalitet”, på engelsk "Building the future through quality education", ble vedtatt under EIs 6. verdenskongress i Cape Town i Sør-Afrika juli 2011, og er organisasjonens overordnete politiske plattform.

I pdf-versjonen finnes EIs politikkdokument i original- og oversatt versjon.
Politikkdokumentet finnes også i en versjon for trykk.

Les også politikkdokumentet EIs politiske dokument om menneske- og fagforeningsrettigheter, vedtatt på EI-kongressen i 2015.

Utdanningsforbundets ressurshefte Building the future through quality education. Om EIs 6. verdenskongress, ble utgitt forut for kongressen i 2011, og inneholder informasjon om EI, om kongressen og om tilblivelsen av det politiske dokumentet.

Innledning

  • Education International (EI) er talerøret for utdanningssektoren verden over og representerer lærere og utdanningspersonell på alle nivåer i utdanningssystemet – fra barnehage til høyere utdanning. EI er verdens største globale fagforeningsføderasjon (Global Union Federation – GUF) og den eneste som representerer alt utdanningspersonell praktisk talt overalt i verden. Dette er en føderasjon som forener alle lærere og annet utdanningspersonell og gir uttrykk for deres kollektive syn på utdanningspolitikk, yrket, ansettelsesvilkår og beslektede forhold.
 

Fotnote: forhold

Kommentar til den norske oversettelsen: EI har ingen kriterier om at medlemsorganisasjonene kun skal organisere førskolelærere/lærere med godkjent pedagogisk utdanning: Noen organisere alle som er tilsatt på en arbeidsplass innen utdanningssystemet, fra vaktmester til spesiallærer.

  • EI drives etter prinsippene om demokrati, menneskerettigheter og sosial rettferdighet. Føderasjonen er uavhengig av regjeringer og mellomstatlige organisasjoner. Den er selvstyrende og blir ikke påvirket eller kontrollert av noe politisk parti eller noen ideologisk eller religiøs gruppering. EI fremmer og ivaretar rettighetene til alle lærere og alt utdanningspersonell og arbeider for at alle skal få utdanning av høy kvalitet.
  • EI er en iherdig forkjemper for fagforeningsrettigheter og deltar i utviklingen av uavhengige og demokratiske representative organisasjoner for lærere, akademisk personale, forskere innenfor høyere utdanning og annet utdanningspersonell. EI fremmer solidaritet og samarbeid. EI kjemper mot diskriminering i utdanningssektoren og i samfunnet generelt og arbeider for gode relasjoner mellom utdanningspersonell i alle land.
  • Etter 18 års politikkutforming gjennom kongresser og konferanser på internasjonalt og regionalt plan har EI besluttet å utarbeide en bred og omfattende utdanningspolitikk. Denne politikken vil sammenfatte essensen av det som har gjort føderasjonen til det den er i dag, og avspeile de målsetningene som bør utgjøre fundamentet for en utdanning som er i samsvar med EIs tradisjoner.
  • Denne politikken utfordrer eksplisitt det smale, instrumentalistiske synet på utdanning, der elever og studenter ene og alene skal bli dyktige arbeidstagere. Isteden argumenteres det for et perspektiv på utdanning der man ivaretar både samfunnets verdier på lokalt og globalt plan og kulturelle, demokratiske, sosiale, økonomiske og miljømessige behov. Organisasjonen anerkjenner at utdanning er en menneskerett og et offentlig gode i seg selv, og at utdanning gjør mennesker i alle faser av livet i stand til å nå sitt potensial og bedre å forstå seg selv, sin rolle og sitt forhold til andre. Utdanning er også et nøkkelredskap til overføring, analyse og bruk av kunnskap og erfaring og spiller en viktig rolle i utviklingen av ny kunnskap gjennom forskning og nyskaping. Utdanningens rolle strekker seg videre enn det mekanistiske og instrumentelle synet på utdanning som mange talspersoner for markedskreftene og "kunde–leverandør-modeller" forfekter.
  • Denne politiske erklæringen understøttes av ideer som er sentrale i EIs filosofi, og som representerer kjerneverdiene og kravene til fagforeninger i utdanningssektoren. Blant disse ideene finner vi utdanning av høy kvalitet som en menneskerett, offentlig utdanning med fri adgang for alle, inkluderende utdanning og likestilling i utdanning og samfunn samt høy status for læreryrket. Politikken viser også til utfordringer som det må tas tak i med konkrete initiativer og strategier.

I: Utdanning som en menneskerett og et offentlig gode

1. Utdanning av høy kvalitet gir næring til menneskers talent og kreativitet, og bidrar dermed til personlig og yrkesmessig utvikling for den enkelte, og til sosial, kulturell, økonomisk, politisk og miljømessig utvikling av samfunnet som helhet. Den fremmer fred, demokrati, kreativitet, solidaritet, inkludering, miljøengasjement og internasjonal og mellomkulturell forståelse. Den gir folk den kunnskapen og de evnene og ferdighetene som trengs når man skal danne seg et begrep om, stille spørsmål ved og løse lokale og globale problemer som oppstår.

2. Demokratisk valgte myndigheter på lokalt, regionalt eller nasjonalt nivå skal være garantister og primærleverandører av utdanningssystemer. Slike offentlige myndigheter har nøkkelansvaret for at en gratis, universelt tilgjengelig utdanning har tilstrekkelig med ressurser og blir kontinuerlig oppdatert og utviklet. De skaffer seg inntekter gjennom progressiv beskatning og kan og må investere en betydelig andel av sitt budsjett på utdanning, minst 6 % av bruttonasjonalproduktet. En slik investering skal sikre en balansert utvikling av hele utdanningssektoren, fra barnehage til høyere utdanning, og inkludere all livslang læring. Offentlige myndigheter skal i samarbeid med lærerne føre tilsyn med og regulere utdanningssektoren og kontinuerlig prøve å forbedre kvaliteten ved å utarbeide og iverksette et regelverk som sikrer en tjeneste av høy kvalitet, med faglige standarder, tilgang for alle og med et representativt styringssystem. Kort sagt er myndighetene ansvarlige for finansiering, opprettelse og regulering av alle institusjoner i utdanningssektoren.

3. Utdanningens verdi for samfunnet tilsier at myndighetene må beskytte utdanningssektoren mot den nyliberalistiske agendaen for privatisering og kommersialisering. Denne negative agendaen går blant annet ut på markedsutsetting og handel med utdanning og åndsverk, mer bruk av korttids- kontrakter i utdanningssektoren, bruk av ledelsesmodeller fra privat sektor i utdanningsinstitusjoner, privatisering av tilbydere av utdanning, og mer profitt- og forretningstenkning i styringen av utdanningsinstitusjoner.

4. Framveksten av et globalt "marked" innen utdanning, som begynte innen høyere utdanning men som nå trenger seg inn på de fleste utdanningsområder, representerer en rekke mulige farer for utdanningsinstitusjonenes undervisnings- og forskningsoppdrag. Gjennom overenskomster som Generalavtalen om handel med tjenester (GATS) og et voksende antall bilaterale og regionale avtaler, har det blitt lagt til rette for en privatisering av utdanningen. Disse avtalene befester og intensiverer kommersialiserings- og privatiseringspresset. EI mener at tjenester som ytes i allmennhetens interesse, som utdanning, ikke skal være underlagt handelsregler eller -avtaler. Internasjonal utdanning skal være underlagt utdanningsprinsipper, ikke kommersielle pålegg. Offentlige myndigheter må sørge for en tilstrekkelig dekning av faste utgifter og kapitalkostnader og sikre avtalte og relevante standarder for undervisning og forskning.

5. Sterk internasjonal solidaritet trengs der staten ikke har kapasitet til å gi utdanning av høy kvalitet til alle. Det er avgjørende for at man skal kunne nå EFA-målene fra Dakar og de av FNs tusenårsmål som gjelder utdanning. Stater eller områder med svake politiske systemer, skakkjørte stater, stater som er herjet av vold eller naturkatastrofer, omstridte områder eller ikke-demokratisk styrte regioner, trenger internasjonal hjelp og støtte for å kunne bygge omfattende utdanningssystemer, som er avgjørende for deres sosiale og økonomiske utvikling. Slik hjelp må utvikles i fullt samarbeid med relevante lokale organisasjoner, herunder fagforeninger og organisasjoner som representerer utdanningspersonalet.

6. Offentlige myndigheters ansvar for utdanning omfatter også ansvar for ratifisering, implementering og jevnlig overvåking av internasjonale konvensjoner og regelverk på utdanningsområdet. Blant konvensjonene og regelverkene finner vi Verdenserklæringen om menneskerettigheter (1948), FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966), FNs kvinnekonvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (1979), FNs konvensjon om barns rettigheter (1989), ILO/UNESCOs rekommandasjon om lærernes status (1966) og UNESCOs rekommandasjon om status for undervisningspersonell i høyere utdanning (1997).

7. Dette ansvaret omfatter også respekt for de faglige rettighetene til ansatte i utdanningssektoren, slik de er fastsatt i ILO-konvensjon nr. 87 om foreningsfrihet og beskyttelse av organisasjonsretten (1948), ILO-konvensjon nr. 98 om gjennomføring av prinsippene for organisasjonsretten og retten til å føre kollektive forhandlinger (1949), ILO-konvensjon nr. 111 om diskriminering i sysselsetting og yrke (1958), ILO-erklæringen om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet (1998), og ILO-erklæringen om sosial rettferdighet for en rettferdig globalisering (2008).

8. I henhold til disse grunnleggende forpliktelsene må offentlige myndigheter støtte høyere utdannings- institusjoners autonomi med hensyn til akademiske spørsmål, pensum, ansettelser og intern ledelse. Institusjonell autonomi på disse områdene er en forutsetning for akademisk frihet, som garanterer at uavhengig forskning, undervisning og stipendier har gode vekstmuligheter, men institusjonell autonomi må ikke forveksles med akademisk frihet. Institusjoner har en absolutt plikt til å sikre at deres autonomi legger til rette for beskyttelse av den akademiske friheten mot et aggressivt ytre miljø, og må ikke misbruke sin autonomi til å undergrave eller undertrykke den akademiske friheten internt. Videre må det anerkjennes at institusjoner opererer i det offentlige rom og generelt står til ansvar for offentligheten. Et nøkkelelement i akademisk frihet er akademisk personale og forskeres rett til å være direkte representert i alle viktige beslutningsorganer på universiteter og høyskoler, basert på prinsippet om kollegialitet. Dette prinsippet inkluderer garantier for individuelle medarbeiderrettigheter som friheten til å velge undervisningsstil og hva det skal forskes på og eiendomsretten til åndsverk.

II: Forbedring av kvaliteten i utdanningen 

9. Alle borgere i alle land har rett til utdanning av høy kvalitet. Å sørge for en kvalitetsutdanning tilpasset elevenes evner og behov vil være en hovedutfordring for livslang læring, fra barnehage og til voksenopplæring og høyere utdanning. EI definerer kvalitetsutdanning med utgangspunkt i kontekst og kultur. Kvalitet er verken endimensjonalt eller enkelt definert. Kvalitetsutdanning defineres av rammevilkår (bl.a. elevenes bakgrunn, lærernes kvalifikasjoner, arbeidsforhold, klassestørrelse og investeringer i utdannelse); av utdanningsprosessen (bl.a. undervisning, omsorg og beslektede læringsprosesser) og av forventede resultater (inkl. individuelle, sosiale, kulturelle, økonomiske og miljømessige behov). En kontekstuell tilnærming til kvalitet er aldri deterministisk og avhenger av evnen til å tenke nytt og kontinuerlig utvikling.

10. Hvor viktig det er å ha undervisning av høy kvalitet for å få utdanning av høy kvalitet kan ikke undervurderes. Derfor må lærere på alle utdanningsnivåer ha solid lærerutdanning og være kvalifisert. Lærerne skal fortsette sin faglige utvikling etter ansettelsen gjennom en periode med veiledning av nytilsatte, og skal gjennom hele sin karriere ha tilgang til kontinuerlig faglig utvikling og opplæring av høy kvalitet. Disse mulighetene skal gis av offentlige myndigheter eller andre arbeidsgivere og være gratis for lærerne.

11. Undervisningen og undervisningsmiljøet skal være utformet slik at lærere og utdanningspersonalet støttes i arbeidet. Offentlige myndigheter skal sørge for den infrastrukturen og de ressursene som skal til for å fremme et slikt miljø.

12. Utdanning av høy kvalitet må understøttes av relevant utdanningsforskning. Konklusjonene fra forskningen skal prege undervisningsteori og -praksis. Forskningen skal også dra veksler på lærernes faktiske yrkeserfaring og involvere lærerne i prosessen. En slik vekselvirkning mellom utdanning og forskning vil bidra til å skape ny forståelse og kunnskap og bedre de pedagogiske ferdighetene.

13. EI mener at lærerne skal holde høy profesjonell standard og være ansvarlig overfor samfunnet. Profesjonelle standarder skal etableres med full deltagelse fra lærerne i hvert land. Lærerne skal føle seg trygge på at deres profesjonelle standarder og deres faglige utvikling er relevant for undervisningen.

14. Offentlige myndigheter skal sørge for at utdanningsinstitusjonene har et bredt og balansert læreplanverk som omfatter alle elevenes felles rettigheter og forpliktelser. Rammeverket skal være tilstrekkelig fleksibelt til at skolene kan tilpasse det til sine elevers behov. Utdanningsinstitusjonene selv er ansvarlige for å tilpasse læreplanverket til behovene i den aktuelle samfunnsmessige konteksten.

15. Formålet med vurdering skal være klart for alle som er involvert i utdanningssektoren. Vurdering av utdanningssystemer, av skolen som helhet, av lærere og av elever og studenter har ulike formål og skal holdes atskilt. Når én form for vurdering utformet for ett bestemt formål blir brukt til et annet formål, kan konsekvensene bli uforutsette og skadelige. En annen skadelig form for vurdering er pålagte "high-stake"-tester. Eksempelvis kan slike obligatoriske testsystemer og skoleinspeksjonsmodeller der muligheten for negative sanksjoner inngår, føre til at skolene hovedsakelig fokuserer på det som blir prøvd og kontrollert, evnen til å tenke nytt begrenses, pensum blir snevret inn, og lærernes selvtillit blir undergravd. De innebærer også en risiko for økt demotivering og misnøye hos elevene, og det blir mindre sannsynlig at de vil gjøre framskritt og prestere. Alle former for vurdering som involverer elever, lærere, skoler og institusjoner innen høyere utdanning og utdannings- systemer, skal være forstått og godkjent av lærerne og lærerorganisasjonene. Det nøkkelprinsippet som skal brukes for alle former for vurdering, også lærervurdering, er egenvurdering. Lærervurderingen skal være basert på tillit og aktiv involvering av alle som blir vurdert. Resultatene skal føre til at lærernes behov for faglig utvikling blir identifisert og tilfredsstilt. Med en slik tilnærming er det mer sannsynlig at lærerne vil være positive til og føle seg forpliktet av en slik prosess, profesjonsstandardene som er involvert i vurderingen, og resultatene av den faglige utviklingen.

 

Fotnote: "high-stake"-tester

Kommentar til den norske oversettelsen: ”High-stake test” er en test der resultatet av prøven får store konsekvenser, enten for de som gjennomfører testen eller for den institusjonen som personen tilhører. Tanken er at testene anvendes for å holde individer eller institusjoner ansvarlige for testresultatene, slik at gode resultater belønnes og dårlige resultater utløser negative sanksjoner.

16. Alle former for vurdering skal fremme læring og ikke være forbundet med negative sanksjoner. Derfor avviser EI instrumentelle tilnærminger til vurdering av utdanning. EI mener at utstrakt misbruk av begrepet kvalitet til å rettferdiggjøre standardiserte former for prøving er skadelig for utdannings- systemet som helhet, siden det er et forsøk på å redusere undervisnings- og læreprosessen til kvantifiserbare indikatorer. Det er standardiseringen og den endimensjonale tilnærmingen til prøving og vurdering av undervisnings- og læringsprosessen som EI er så sterkt imot. Hvis for mye står på spill i et gitt vurderingssystem, vil undervisningen dessuten bare bli rettet mot å oppfylle de standardiserte ytre kravene kalt "teaching to the test", man underviser kun for prøven. Da blir evnen til nytenking og kreativitet kvalt, pensumet blir snevret inn, og den faglige autonomien blir undergravd. Med andre ord undergraver ”high-stakes”-tester utdanningsinstitusjonenes effektivitet og selvtillit.

17. Endimensjonale verktøy som bare fokuserer på resultater, som standardiserte prøver eller skolerangeringer, blir mer og mer brukt som redskaper i politikkutformingen. Offentlige myndigheter må være på vakt mot potensielt misbruk av PISA (Programme for International Student Assessment) når de administrerer og planlegger utdanningssystemer. De må også unngå å bruke pilotstudien om vurderingen av læringsutbytte innen høyere utdanning (AHELO), siden nasjonale høyere utdanningssystemer kan være lite sammenliknbare.

18. Education International anerkjenner den nøkkelrollen profesjonelt lederskap har for utdanning av høy kvalitet. Den profesjonelle lederen er viktig for å styrke lærernes faglige autonomi og profesjonelle utvikling. Pedagogisk lederskap krever kvalifikasjoner på høyt nivå, herunder lærerutdanning. De som sitter i lederposisjoner på skoler og andre utdanningsinstitusjoner, må få den støtten og spesifikke opplæringen som er nødvendig for en så krevende rolle. De som har ansvar for å lede andre lærere, skal jevnlig delta i aktiviteter som fremmer effektiv undervisning og læring i klasserommet. De skal også sikres tilstrekkelig støtte og ressurser slik at de kan utføre sine oppgaver effektivt. Lederskap skal baseres på prinsippene om kollegialitet, teamarbeid og demokratiske beslutningsprosesser og anerkjenne viktigheten av dialog og samarbeid.

19. Høyere utdanning og forskning spiller en nøkkelrolle når det gjelder å understøtte utdannings- sektoren som helhet, særlig gjennom lærerutdanning og utdanningsforskning. I de senere år har den høyere utdanningen og forskningssektoren vært utsatt for en serie angrep som har undergravd prinsippene om akademisk frihet og kollegialitet og den iboende verdien av kunnskapstilegnelse, -overføring og -analyse. Globale trender i retning av kommersialisering og konkurranse innen høyere utdanning truer med å ødelegge kvaliteten og likeverdigheten. Disse trendene må snus. Høyere utdanning og forskning er i stand til å finne løsninger på de viktigste vitenskapelige, miljømessige, økonomiske, sosiale og etiske utfordringene vi står overfor i dag. Høyere utdanning og forskning bidrar til utvikling og velferd for den enkelte både gjennom studentenes personlige utvikling og gjennom utviklingen av samfunnet som helhet.

III: Fremme likhet gjennom inkluderende utdanning

20. Det er det offentliges ansvar å sørge for at alle borgere har tilgang til kvalitetsutdanning tilpasset sitt behov. Education International holder, med støtte i FNs menneskerettighetserklæring og en rekke internasjonale overenskomster, fast ved at alle hindre mot utdanning må fjernes så den kan bli tilgjengelig for alle, uansett kjønn, bakgrunn og personlige egenskaper. EI fremmer derfor ideen om like muligheter og lik adgang på alle utdanningsnivåer. Ingen skal være dårligere stilt enn andre fordi de blir oppfattet som annerledes, for eksempel på grunn av kjønn, rase, etnisitet, seksuell orientering, tro, kulturell eller økonomisk bakgrunn, eller personlige egenskaper. Personer med funksjonshemninger skal støttes så de kan nå sitt potensial.

21. Inkluderende utdanning betyr at alle elever skal utdannes sammen, til de samme høye mål, så langt det er mulig innenfor samme institusjon, uavhengig av kjønn, tro, etnisk eller økonomisk bakgrunn eller fysiske eller intellektuelle evner. EI anerkjenner imidlertid at man for å sikre at alle elever har så gode muligheter som mulig til å nå sitt maksimale læringsnivå, kan være nødt til å tilby egne institusjoner og tjenester for enkelte elever. Det er særlig viktig at det er et nært forhold mellom spesialinstitusjoner og vanlige institusjoner slik at pedagogisk kunnskap og kompetanse kan deles, og slik at samarbeid institusjonene imellom blir fremmet. Elevenes utdanningserfaringer skal innprente ideene om likhet, toleranse og respekt for mangfold hos elevene.

22. Inkluderende utdanning er like avgjørende for utviklingsland som for utviklede land. Komplekse utestengelsesprosesser forverrer ulikhetene i utdanningen verden over. Disse ulikhetene blir reprodusert på andre områder i samfunnet. I en inkluderende utdanningssituasjon blir elevene direkte konfrontert med utfordringene ved mangfold og lærer hvordan man blir et mer omsorgsfullt og ansvarlig menneske i tidlig alder. Virkelig inkluderende utdanning er en utfordring og krever en proaktiv holdning hos myndigheter, lærere og utdanningspersonell, hos elever, foresatte og det sivile samfunn for å inkludere elever fra ulike bakgrunner og med ulike læringsmessige og fysiske evner i den samme utdanningsinstitusjonen.

23. Vanskelighetene med å implementere målene i Education for All (EFA) illustrerer utviklingslandenes problemer med å nå målsetningene om en inkluderende utdanning. Altfor mange barn, ungdommer og voksne mangler selv grunnleggende utdanning og ferdigheter. Den utilstrekkelige investeringen i utdanning og i internasjonal utviklingshjelp har gjort det vanskelig å nå EFA-målene. Mangelen på kvalifiserte lærere og annet utdanningspersonell for marginaliserte grupper, problemer med ulikhet mellom kjønnene, fortsatt bruk av barnearbeid og mangel på oppmerksomhet på alle nivåer av utdanningen har forverret problemet. EI mener at et grunnleggende annerledes og mer inkluderende finansierings- og styringssystem for EFA-agendaen ville vært mer effektivt når man skal tilfredsstille behovene til dem som ikke har tilgang til utdanning.

24. Education International mener at spørsmål vedrørende kjønn er et sentralt aspekt ved inkluderende utdanning, siden de påvirker alle deltagere i utdanningen. Så tidlig som mulig skal alle former for kjønnsstereotypier utfordres og fjernes fra utdanningen. Offentlige myndigheter skal fremme full deltagelse av jenter og kvinner, gutter og menn i utdanning på alle nivåer. De skal også være oppmerksomme på kjønnsspørsmål når det gjelder prestasjoner, ansettelser, rekruttering og styring i utdanningen. Utdanningsinstitusjoner og fagforeninger skal fremme omfattende likestillingsstrategier.

25. Lærerutdanning og videre- og etterutdanning for lærere er også viktig for at lærerne skal få den kunnskapen og de ferdighetene som trengs for å gi nødvendig opplæring til elever med ulik bakgrunn, ulike evner og ulike orienteringer. Lærerutdanning og faglig utvikling skal være fullfinansiert av offentlige myndigheter og rettet mot å hjelpe lærerne med å ivareta mangfoldet og bruke det til å bedre elevenes læring. Lærerne skal blant annet lære å bruke ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi i klasserommet. Godt utformede introduksjonsprogrammer er viktig for at man skal kunne beholde nye lærere og gjøre dem i stand til å gjøre jobben sin effektivt.

26. Et tilstrekkelig antall kvalifisert støttepersonell er også nødvendig i læringsmiljøet for at man skal kunne ta hensyn til elever med spesielle behov. Samarbeid og teamarbeid mellom ulikt utdannings- og støttepersonell i utdanningsinstitusjonen er nødvendig. På den måten skal man kunne sikre at lærere, støttepersonell og elever får den beste rådgivningen og veiledningen som er tilgjengelig for dem, når de skal håndtere konfliktsituasjoner som oppstår i forbindelse med inkludering.

27. I henhold til prinsippet om inkluderende utdanningssituasjoner, for både elever og lærere, skal ledelsen og styringen av utdanningsinstitusjonene være mer inkluderende og dessuten gi en aktiv rolle til lærerne, i samarbeid med foresatte og elever.

28. Alle som oppfyller opptakskravene, skal ha tilgang til høyere utdanning. Adgangen skal ikke være begrenset av søkerens økonomiske situasjon eller sosiale bakgrunn. Ideelt betyr det at det ikke skal være krav om noen form for betaling innen høyere utdanning. Hvis det kreves en studieavgift, skal den ikke overstige 20 % av kurskostnadene, og den skal ledsages av støtte og stipender til økonomisk vanskeligstilte studenter.

IV: Fremming av læreryrket som profesjon

29. Lærerprofesjonen står sentralt i så vel barns og ungdommers læring som deres sosiale, kulturelle og økonomiske utvikling. Det er avgjørende å overføre og innprente sosiale verdier, f.eks. demokrati, likhet, toleranse, kulturell forståelse og respekt for den enkeltes personlige integritet. Profesjonen skal ha et sett av profesjonsstandarder, profesjonsetiske regler, arbeidsvilkår og yrkesrettigheter. Disse standardene skal være av lik art som tilsvarende faglige og etiske standarder for andre yrkesgrupper som står overfor lignende kvalifikasjonskrav. Lærerprofesjonens profesjons- standarder skal komme til anvendelse for lærere på alle nivåer, både i det offentlige og i det private. Grunnlaget for slike profesjonsstandarder skal bli gitt under lærerutdanningen.

30. Læreryrket må gjøres mye mer attraktivt. Dagens lærere eldes, og et alarmerende antall nye lærere forlater yrket innen fem år etter ansettelsen. Det er offentlige myndigheters og skolelederes ansvar å sørge for at undervisning, akademiske aktiviteter og forskning forblir attraktivt for både nåværende og mulige framtidig ansatte ved å sørge for at arbeidsbetingelser, sosiale sikkerhetsordninger, pensjonsordninger og lønninger er attraktive og sammenlignbare med dem i andre yrker der det stilles lignende kvalifikasjonskrav. Lærere og akademikeres faglige engasjement for sine elevers utdanning og velferd må anerkjennes og respekteres. Styrking av lærernes faglige autonomi og selvtillit i deres faglige og pedagogiske vurderinger og i deres akademiske frihet og deres rett til å forske, skal gis høyeste prioritet av myndigheter og arbeidsgivere, siden dette er avgjørende for at man skal kunne øke kvaliteten på undervisningen og læringen. I denne sammenhengen er jobbsikkerhet svært viktig, og den økte bruken av midlertidige ansettelser innen undervisning og forskning må avvises, siden den er skadelig for profesjonen.

31. Statusen til unge lærere, det akademiske personalet, forskere og utdanningsmedarbeidere fortjener spesiell oppmerksomhet. De unge er ofte de første til å bli utsatt for korttidskontrakter uten noen klar framtidig karrierevei. Karrierestrukturer på alle utdannings- og forskningsnivåer må ha et klart potensial for progresjon basert på profesjonsstandarder, kvalifikasjoner og aksept av ytterligere faglig ansvar. Det skal ikke være mulig å diskriminere på noe grunnlag i forfremmelsesprosessen.

32. Lærerne blir i stadig større grad støttet av en kombinasjon av faglig, administrativt, teknisk og merkantilt personale. Dette er en viktig utvikling for å sikre både utdanning av høy kvalitet og inkludering. EI slår fast at støttepersonell skal ha samme status, rettigheter og betingelser som annet utdanningspersonell med sammenlignbar akademisk og teknisk kompetanse og erfaring.

33. Adgangen til lærerprofesjonen og relaterte stillinger må være inkluderende og uten å diskriminere på grunnlag av kjønn, rase, alder, seksuell orientering, funksjonshemninger, politiske eller religiøse meninger og økonomiske og sosiale forhold. Offentlige myndigheter skal støtte og overvåke ansettelsespraksisen og sikre at diskriminering ikke forekommer.

34. Lærerutdanningen skal tilbys ved høyere utdanningsinstitusjoner. Den skal tilbys opp til høyere grad, og det skal gis muligheter for doktorgradsstudier. Utdanningen skal være fullfinansiert. Den faglige utviklingen stopper imidlertid ikke ved endt utdanning. Nyutdannede lærere skal tilbys systematiske introduksjonsprogrammer når de begynner å arbeide. Fullfinansiert kontinuerlig faglig utvikling er noe alle lærere skal ha rett til. Hvis den faglige utviklingen skal være effektiv, må lærerne involveres i å identifisere egne behov for faglig utvikling og ha eierskap til den utviklingsprosessen som tilbys. Myndighetene i alle land skal prøve å komme til enighet med lærerorganisasjonene om strategier for utviklingen av lærerprofesjonen. EI ser at mange lærerorganisasjoner tilbyr gode former for faglig utvikling for sine medlemmer og lærere generelt og oppfordrer derfor myndigheter og arbeidsgivere til å bedre og finansiere tilbud om skolering. Med slik støtte vil lærerne kunne holde fast ved de høye standardene i profesjonen.

35. Retningslinjer for profesjonsetikk og faglige verdier er til hjelp for lærerne i deres faglige vurderinger, og lærerne skal være kollektivt ansvarlige for at slike retningslinjer utvikles og settes ut i livet. Slike retningslinjer er til hjelp for lærerne i forbindelse med deres ansvar for profesjonen, elevene, kollegene, foreldrene og lokalmiljøet. De er avgjørende for at man skal kunne holde fast ved høye profesjonsstandarder i alle utdanningsinstitusjoner, bidrar til å heve de ansattes tilfredshet i yrket og gir lærerne en følelse av egenverdi. Hvis det etableres profesjonsetiske råd for lærere, er det viktig at de støttes av lærerne og av deres fagforeninger.

36. Siden utdanningsinstitusjonene tar sikte på å oppfylle et økende antall komplekse mål, må verdiene av diskusjon og samarbeid opprettholdes og hegnes om på tross av de trendene som går ut på å øke effektiviteten på bekostning av alt annet. Et inkluderende utdanningsmiljø i og for seg selv krever at de ulike deltagerne, særlig lærere, annet utdanningspersonell, elever og foresatte, arbeider sammen med en felles forståelse av læringsprosessen og aksept og åpenhet for hverandres syn. Det kollegiale og demokratiske lederskapet i utdanningsinstitusjonene må derfor styrkes.

V: Styrking av lærerorganisasjonene som sentrale partnere i det sivile samfunn

37. Styrken ved å ha et strategisk strukturert samarbeid er åpenbar for lærerne selv. Organiserte, uavhengige, demokratiske og representative fagforeninger er effektive bidragsytere til utviklingen av utdanningspolitikk på nasjonalt, regionalt og internasjonalt nivå. De er også nøkkelen til å sikre at de faglige standardene og profesjonsetikken blir respektert. Friheten til å etablere representative demokratiske uavhengige fagforeninger skal gjelde alle lærere og alt utdanningspersonell i alle land, på alle nivåer og i alle utdanningsinstitusjoner, uansett om de er offentlige eller private. Disse fagforeningsrettighetene, herunder streikeretten, skal respekteres av myndighetene.

38. Lærerorganisasjonene spiller en viktig rolle i dialogen mellom arbeidsgivere, offentlige myndigheter og ansatte, der siktemålet er å snakke konstruktivt sammen om alle arbeidsrelaterte spørsmål som oppstår i utdanningssituasjonen. Den sosiale dialogen må være basert på respekt for alle partnere og skal ha som mål å bedre kvaliteten på og statusen til utdanningen og faglige standarder og betingelser. Fagforeningene må være likeverdige partnere i denne sosiale dialogen. De forhandler også kollektivt på vegne av lærerne og andre utdanningsansatte. Lærerorganisasjonene må kunne treffe tradisjonelle fagforeningstiltak hvis medlemmene deres blir behandlet urettferdig eller deres innsigelser ikke blir tatt alvorlig. Utdanningsansattes lønn, arbeidsforhold og karrierestruktur er gjenstand for forhandlinger med fagforeningene gjennom en kollektiv forhandlingsprosess.

39. Det siste tiåret har EI bygd opp et viktig partnerskap med organisasjoner som er med i Global Campaign for Education. Det har vist at kampen for utdanning av høy kvalitet drar fordeler av tette bånd mellom fagforeninger og det sivile samfunn. Dessuten styrker samarbeidet med det sivile samfunn de sosiale verdiene av utdanning ved at det bidrar til fred, demokrati, miljøvern og mellomkulturell forståelse.

VI: Fremming av solidaritet i utdanningen på internasjonalt nivå

40. Internasjonal utveksling og kontakt er viktige bidrag til utviklingen av utdanningen i dagens verden. Uansett hvilket nivå de er på, må det oppmuntres og legges til rette for disse kontaktene og utvekslingene, og betydningen de har for internasjonal forståelse, internasjonalt samarbeid og gjensidig respekt, kan ikke undervurderes. I denne sammenhengen må det legges til rette for utveksling mellom skoler og utdanningsinstitusjoner av elever, lærere, akademisk personell og forskere, samt utvekslinger mellom myndigheter og institusjoner.

41. EI representerer en internasjonal bevegelse av fagforeninger som verdsetter samarbeid og solidaritet, og hvis prinsipper ikke påvirkes av motgang eller krise. Erfaring viser at forbindelser på tvers av landegrenser blir sterkere etter hvert som samme type bekymringer blant utdannings- personell i hele verden inspirerer til felles strategier for å gjøre noe med utfordringene. Den internasjonale bevegelsen av lærerorganisasjoner blir også styrket av solidaritet gjennom økonomiske bidrag eller gjensidige støtte i krisetider.

42. EI betoner at det må legges særlig vekt på behovene i Afrika. Slik støtte er avgjørende for langsiktig utvikling av dette kontinentet. Langsiktig utvikling krever blant annet betydelig større utviklingshjelp fra resten av verden til støtte for utviklingen av utdanningsområdet i regionen. Det er fortsatt nødvendig å bygge opp kapasiteten innenfor hele utdanningssektoren, å styrke forbindelsene mellom organisasjoner i det sivile samfunn (Civil Society Organisations – CSO), herunder lærerorganisasjoner, og offentlige myndigheter i Afrika, og å bistå med å etablere arbeidsvilkår og faglige rettigheter for lærere og annet utdanningspersonell der utdanning og forskning får blomstre.

43. Utdanning er nøkkelen til å forene nasjoner ved at den bringer folk sammen og leder dem mot medmenneskelighet. I mange deler av verden lider det sivile samfunn under voldelige konflikter, undertrykkelse og krig. Det er viktig å anerkjenne den avgjørende rollen utdanning har i byggingen av en fredskultur og å fordømme tilfeller der utdannelse undergraves i et angrep på demokrati og toleranse. EI legger vekt på betydningen av å gjenoppbygge utdanningssystemet i tiden etter en konflikt.

44. EI er uenig i synet til internasjonale finansorganisasjoner som bare ser på utdanning som en kommersiell virksomhet som skal drives for privat økonomisk vinnings skyld. EI arbeider iherdig innenfor internasjonale organisasjoner som opererer på utdanningsfeltet, bl.a. UNESCO, FNs internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO), globale fagforeningsføderasjoner og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). EI støtter disse organisasjonenes arbeid med utdanning, som går ut på å utvikle utdanningen som en grunnpilar i samfunnet.

VII: Bruk av informasjonsteknologi for utdanning av høy kvalitet

45. Ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) gir spennende muligheter for å heve kvaliteten på utdanningen. Interaktiv utdanningsprogramvare, åpne digitale biblioteker og nye former for interaksjon mellom elever, lærere, utdanningspersonell og samfunnet rundt, er bare noen av måtene utdanningen kan berikes ved at man integrerer slik teknologi i de tradisjonelle klasseroms- aktivitetene. Disse verktøyene er en verdifull ressurs for lærere til hjelp i undervisnings- og læringsprosessen. Lærere, akademisk personell, forskere innen høyere utdanning og andre utdanningsansatte spiller en stadig viktigere rolle i integreringen av teknologi i utdanningen i funksjon av å være veiledere eller spesialister i det høyteknologiske informasjonssamfunnet elevene nå lever i.

46. Ny teknologi skal helst brukes som supplement til, ikke erstatninger for, klasseromsundervisning. Bruken av IKT i utdanningen krever derfor mer refleksjon om og forbedring av lærerutdanningen og kompetansen, pensum, lærernes arbeidsbelastning og utdanningsinstitusjonenes infrastruktur. Den krever også at spørsmålet om lik adgang til slike teknologier over hele kloden blir løst. Hvis den ikke tas effektivt i bruk og gjøres bredt tilgjengelig, vil den bidra til det økende gapet mellom de velstående og de mindre velstående samfunnene i verden. Teknologien skal dessuten tas i bruk som et verktøy for å bedre den personlige og faglige utviklingen gjennom å utvikle forholdet elever imellom og mellom elever og lærere og annet utdanningspersonell.

47. Nye sosiale medier gir muligheter for kommunikasjon mellom kulturer. Lærerne vet at disse mediene er viktige verktøy for å bygge en verden av likhet, demokrati og solidaritet. I klasserommet kan sosiale medier hjelpe menneskeheten videre ved å sette elever og lærere på ulike steder i forbindelse med hverandre. Disse redskapene skal brukes til å vise elevene verdien av forskjellige kulturer ved å stimulere til språkopplæring og mellomkulturell utveksling.

48. Sosiale medier har blitt brukt til å spre demokrati til steder som tidligere ble styrt gjennom diktatur og korrupsjon. Lærerorganisasjonene verdsetter disse mediene som effektive måter å komme i kontakt med medlemmene på. Sosiale medier kan styrke demokratiet innenfor fagforeningene gjennom å åpne for nye måter å diskutere og be om råd. De kan være viktige verktøy i å styrke medvirkningen ved at medlemmene kan engasjere seg direkte i utviklingen av fagforeningens strategier, aktiviteter og tjenester. Videre legger de til rette for nye samarbeidsfora mellom fagforeningene og resten av det sivile samfunn.

VIII: Fremming av utdanning for livet

49. Siden de utfordringene samfunnsborgere verden over står overfor vokser seg stadig større og mer komplekse, kan ikke utdanningen avsluttes når den obligatoriske utdanningen er avsluttet. Utdanningssystemer må legge til rette for livslang læring og gi muligheter til elever og studenter i alle aldre. Dette er av avgjørende betydning for voksne kvinner, siden kvinner har dratt mindre nytte av utdanning i tidligere generasjoner. Livslang læring fortjener spesiell oppmerksomhet innen fag- og yrkesopplæringen og høyere utdanning. Disse sektorene gir nemlig ikke bare ferdigheter som trengs i forskjellige yrker. De sørger for kontinuerlig personlig utvikling, og gjør borgerne i stand til å ta tak i nye globale utfordringer.

50. Utdanningssystemene må tilpasse seg de sosiale, kulturelle, økonomiske, politiske og miljømessige utfordringene. Et godt finansiert yrkesfaglig opplæringssystem må utgjøre en viktig del av ethvert moderne utdanningssystem. Lærere og annet utdanningspersonell i sektoren vil i økende grad trenge kontinuerlig faglig utvikling for å forberede elevene til et samfunn der sosiale og økonomiske forhold er i rask endring.

51. Utdanningssystemene må også bli klar over det bidraget de gir til elevenes helse. De må fremme en bevissthet om helse og kunnskaper som gjør elevene i stand til å ta mer ansvar for egen helse og for helsen til mennesker rundt seg. Kjøkken ved utdanningsinstitusjonene skal forsyne elevene med sunn mat, og læreplaner må omfatte mål om bedring av den personlige hygienen og rådgivning om seksuell adferd.

52. Utdanningssystemene har et ansvar for å hjelpe elevene med å bli oppmerksomme på og møte de utfordringene den moderne verden står overfor. Det gjelder særlig med hensyn til jordens framtid og behovet for bærekraftig utvikling. Bærekraftig utvikling må være en integrert del av læreplanene innenfor alle utdanningsinstitusjoner. Som morgendagens borgere og konsumenter skal elevene gjøres oppmerksomme på den innvirkningen menneskene har hatt på miljøet, og særlig de følgene en fortsatt forbrukskultur i samfunnet vil ha for jordens framtid. Bærekraftig utvikling skal inkluderes i kjernen av alle gjeldende læreplanverk.

Oppsummering

  1. Utdanning er en menneskerett og et offentlig gode; utdanningen må være offentlig finansiert og offentlig regulert.
  2. Offentlige myndigheter må gi et juridisk rammeverk for utdanning i sine land som formulerer prinsippene om rettferdighet, likhet og kvalitet, som skal understøtte utdanningen.
  3. Offentlige myndigheter skal respektere og implementere de internasjonale konvensjonene om utdanningsmedarbeideres rett til å organisere seg og føre kollektive forhandlinger og om statusen til lærere og utdanningsmedarbeidere på alle nivåer.
  4. Offentlige myndigheter skal bruke minst 6 % av landets BNP på utdanning.
  5. Enhver har en grunnleggende rett til en tilpasset utdanning som gjør vedkommende i stand til å oppnå sitt maksimale potensial og bli et ansvarlig samfunnsmedlem.
  6. Utdanningen skal være av høy kvalitet for alle.
  7. Hver elev skal ha rett til brede og balanserte læreplaner i sine skoler og utdanningsinstitusjoner.
  8. Hva som er utdanning av høy kvalitet, avhenger av sammenheng og kultur. Kvalitet er verken endimensjonal eller ukomplisert. Kvalitetsutdanning blir definert av strukturelle forhold (bl.a. elevenes bakgrunn, lærernes kvalifikasjoner, arbeidsforhold, klassestørrelse og investeringer i utdannelse), av utdanningsprosessen (bl.a. undervisning, oppdragelse og liknende lærings- prosesser) og av forventede resultater (inkl. i hvilken grad individuelle, sosiale, kulturelle, økonomiske og miljømessige behov imøtekommes). En kontekstuell tilnærming til kvalitet er aldri deterministisk, og avhenger av evnen til å tenke nytt og kontinuerlig utvikling. Kvalitetsutdanning for alle skal etableres og forbedres på grunnlag av gode praksiseksempler, faglige erfaringer og relevant utdanningsforskning.
  9. Lærerne skal holde høy profesjonell standard og være ansvarlig overfor samfunnet. Vurdering av lærere skal gjennomføres i samarbeid med kolleger og kompetente fagfolk. Den skal være basert på tillit og skal hjelpe lærerne med å identifisere sine faglige utviklingsbehov.
  10. Lærerutdanningen skal være av høy kvalitet og gi muligheter til doktorgradsstudier. Den skal etterfølges av en periode med systematisk introduksjon til yrket med støtte fra en veileder. Lærerne skal støttes gjennom hele sin karriere med en rett til fullfinansiert kontinuerlig faglig utvikling av høy kvalitet.
  11. Lærerne skal gis en høy yrkesstatus i samfunnet. Statusen skal stå i forhold til deres faglige ansvar, kvalifikasjoner og ferdigheter og det bidraget profesjonen gir til utviklingen av samfunnet.
  12. Lønningene, pensjonsordningene og tilsettingsvilkårene for dem som arbeider med utdanning, skal være sammenlignbare med dem for grupper i samfunnet med lignende kvalifikasjoner.
  13. Utdanning skal gis på grunnlag av prinsippene om lik adgang og like muligheter for alle. Det skal ikke forekomme noen diskriminering, for eksempel på grunnlag av kjønn, funksjonshemning, tro, rase, etnisitet, seksuell orientering, kulturell eller økonomisk bakgrunn eller personlige egenskaper.
  14. Utdanningen skal være inkluderende og fremme ideer om likhet, toleranse og respekt for mangfold.
  15. Høyere utdanning må være tilgjengelig for alle som tilfredsstiller opptakskriteriene, uten økonomiske eller sosiale hindre. Den må beskyttes mot kommersialisering og konkurranse.
  16. Utdanningen skal særlig legge vekt på spørsmål som har med kjønnsstereotypier og kjønnsbaserte hindringer mot deltagelse i utdanning å gjøre, siden dette påvirker alle elever og ansatte i utdanningssystemet.
  17. Undervisning på alle nivåer må anerkjennes som en faglig aktivitet og gis den samme respekten og statusen som lignende yrker i samfunnet.
  18. Lærerne skal for å heve sin status slutte seg til en profesjonsetikk og et sett faglige verdier.
  19. Utdanningspersonellet skal ta sin del av ansvaret for styringen av institusjonene og for sin egen faglige utvikling. De skal samarbeide med andre berørte grupper, som foresatte og elever, for å forbedre og utvikle utdanningsinstitusjonene.
  20. Uavhengige, demokratiske og representative lærerorganisasjoner har en vital rolle å spille for å utvikle og bringe til veie utdanning av høy kvalitet i samfunnet. De skal sikres full deltakelse i diskusjoner om anskaffelse og kvaliteten av utdanningen og skal anerkjennes som de offisielle representantene for lærere og annet utdanningspersonell i forbindelse med kollektive forhandlinger.
  21. Internasjonal solidaritet og partnerskap i EI med dens medlemsorganisasjoner og globalt med de mellomstatlige institusjonene som utvikler utdanningspolitikk, vil gi et stort bidrag til utviklingen og tilveiebringelsen av kvalitetsutdanning for alle.
  22. Moderne teknologi kan være til hjelp og et supplement til undervisning og læring for å øke kvaliteten av utdanningen. Den må gjøres tilgjengelig for alle.
  23. Folk skal ha tilgang til utdanning hele livet, og utdanningen skal fremme et sunt og bærekraftig liv.