For lærerprofesjonen har mer tillit i utdanningssektoren lenge vært viktig. Mange medlemmer i Utdanningsforbundet snakker varmt om at nettopp en tillitsreform både kan bedre kvaliteten i barnehager og skoler, og øke yrkesstoltheten, profesjonaliteten og trivselen til ansatte.

Jeg tror vi må se dette som en reaksjon på hvordan sektoren er blitt styrt de siste tiårene.

Over for lang tid har kommunal og nasjonal topp- og detaljstyring, i kombinasjon med smale, lett målbare resultatrangeringer, frarøvet lærere og ledere i barnehager og skoler nødvendig profesjonelt handlingsrom.

Kvalitetsutvikling av barnehager og skoler forutsetter at lærerne og lederne er om bord og i førersetet. Det forutsetter rett og slett tillit til profesjonen.

Det er derfor gledelig at Hurdalsplattformen slår fast at «Regjeringa vil innføre ei tillitsreform i skulen» og at ansatte i barnehagen «skal få tillit til å bruke tid og fagkunnskap saman med barna». Det er en klar erkjennelse av behovet for endring i den politiske og administrative styringen. Det er også bra at regjeringen er tydelig på at en slik reform skal komme «i dialog med partane». Den dialogen blir viktig.

For nå skal tillitsreformen fylles med innhold.

Og det er avgjørende at vi i fellesskap lykkes. Kommer vi skjevt ut fra hoppkanten, er det fort gjort å ramle ned på kulen.

Jeg vil derfor advare mot noen av motsetningsforholdene som trekkes opp i debatten om tillitsreform, motsetninger jeg opplever som kunstige. Én slik er at økt tillit til lærere betyr reduserte kvalitetskrav. Det stemmer ikke.

Tillit handler ikke om likegyldighet til kvalitet eller fravær av styring, men det handler om forståelse for at lærere vil vel, ønsker utvikling og at de ønsker ansvar for kvalitetsutviklingen.

Et annet motsetningsforhold som er trukket opp, er at økt tillit til læreren kan gå på bekostning av elevenes makt og innflytelse.

Jeg mener dette også er feil. Tvert imot er tillitsreform og styrket elevdemokrati to sider av samme sak. I bunn og grunn handler det om en sårt tiltrengt demokratisering av skolen der elevers medvirkning er sentralt og hvor lærere opplever et reelt metode- og profesjonsetisk ansvar.

I et topptungt styringssystem med omfattende og detaljerte rapporterings- og resultatkrav, har ledere og lærere på den enkelte skole lite rom for å trekke elevene med i de virkelig viktige prosessene.

En lakmustest på tillitsreformen bør være at lærere har mulighet til å involvere elever i skolens kjerneoppgaver, i planlegging, gjennomføring og vurdering av alle forhold på skolen.

Økt tillit til lærere og bedre medvirkning fra barn og elever vil gjensidig styrke hverandre. Barnehagen har kommet lenger enn skolen når det gjelder å gi barn medvirkning i egen hverdag, men dette er på ingen måte en selvfølge.

Og jeg mener det er avgjørende at vi utvikler vår forståelse av elevenes deltakelse i skolen.

Elevrådene, gjerne kalt det representative elevdemokratiet, er viktig. Men det er ikke tilstrekkelig. Elevmedvirkning må skje i det daglige arbeidet i klasserommene. Og vi vet at det virker.

Da Utdanningsforbundet, sammen med lærerorganisasjoner i Canada, gjennomførte et treårig forskningsprosjekt for mer inkluderende og likeverdig matematikkundervisning, var økt medvirkning fra elevene sentralt.

Resultatene viser at elevmedvirkning skapte et tettere og mer tillitsbasert forhold mellom elever og lærere, elevene ble mer bevisst på egen læring og på lærerens undervisning og valg, og elevene ble aktive bidragsytere i utviklingsarbeidet.

Dette er læring av høy kvalitet, og det treffer midt i blinken av skolens samfunnsoppdrag.

Forskningen viste også at noen elever opplevde den aktive elevrollen som anstrengende. Men vi trenger ikke tillitsreform eller bedre elevmedvirkning for letthets skyld. Vi trenger det fordi det skaper den beste skolen.

I Utdanningsforbundet hilser vi en tillitsreform velkommen, og vi er klare til å bidra i utviklingen.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 13/2021.