I Oslo har en ti dagers lang streik nettopp endt i tvungen lønnsnemnd. Det er mye jeg kunne sagt om akkurat det. Statsråden mente det var mulig å unngå nemnd, og ville at partene, Unio og Oslo kommune, skulle finne en løsning sammen. Dessverre satte Oslo kommune seg på bakbeina til tross for at de hadde fått innvilget dispensasjoner som gjorde at de fikk et pleietilbud som de ellers har i helger og ferier. Det er oppsiktsvekkende. Jeg skal likevel ikke dvele for mye ved det her. Parallellen til måten streiken ble avbrutt i KS er soleklar, og vil helt klart bli gjenstand for en større debatt i andre fora.

I stedet vil jeg takke alle dere nesten 2000 som har stått på barrikadene den siste tiden, tydelige og samstemte, og har fått løftet frem vårt budskap: Oslo har et betydelig problem når det gjelder å rekruttere og å beholde høyt utdannende og godt kvalifiserte folk i kommunens nøkkelstillinger. En av fire som underviser i grunnskolen i Oslo mangler lærerutdanning. I helsesektoren fortsetter sykepleierne å forsvinne til helseforetak og andre kommuner:

Nå har vi gitt beskjed. Hva vil Oslos politikere med byen nå?

Det er påfallende hvor stille byens politikere har vært i den prosessen vi har vært igjennom. Mens våre folk har vært ute i gatene og i sosiale medier og rettet et kraftig søkelys på det som er i ferd med å bli et svært alvorlig problem ikke minst for byens innbyggere og vår neste generasjon, så har vi blitt møtt med øredøvende stillhet fra Oslo rådhus.

Det kan være mange grunner til en slik strategi, men særlig musikalsk er den ikke. For – selv om motparten vår i forhandlingene er Oslo kommune, så handler de på instruks fra byrådet. Faktisk er det MDGs Einar Wilhelmsen som i kraft av sin posisjon som finansbyråd som setter rammene kommunen skal forhandle innenfor.

Nettopp derfor er det så viktig at byens politikere blir ansvarliggjorte.

Hvilke tilbud mener de at byens innbyggere skal få? Hva slags kvalitet vil de at det skal være på den undervisningen som foregår i skolen? Hva slags tilbud skal de gi sine eldre og pleietrengende? Hvordan skal kulturtilbudene være?

For: Om ambisjonene er like høye som de gir uttrykk for når vi leser politikernes festtaler så må de faktisk legge om strategien. Oslo er en svært kostbar by å bo i. Under streiken leste vi om den 35 år gamle læreren Liv-Tone Nilsen som nå flytter ut av Oslo fordi lønna ikke strekker til. I Sarpsborg fikk hun større leilighet og en million mindre i gjeld. Vi kjenner mange i samme båt. Dyktige langtidsutdannede som flytter ut av byen, studenter som sier det er uaktuelt å begynne å jobbe i Oslo fordi det blir for dyrt og lønna ikke strekker til.

Det er alvorlig. Det er et problem som byens politikere må gjøre noe med.

Dette lønnsoppgjøret løser ingen av de problemene Oslo står i. Vi har gitt beskjed, og opinionen er med oss. Tre av fire støttet streiken. Det gir et håp om at byens politikere skal våkne, men svaret får vi først når det er hovedoppgjør om snaut et år. Jeg håper Oslos politikere tar den utfordringen:

Vi er nemlig de uunnværlige, og sammen er vi sterke!

Avslutningsvis, en stor takk til alle dere som har streiket. Dere har gjort en svært viktig og meget synlig innsats – på vegne av oss alle. Å stå i streik er tøft. Selv om mange forteller om mye støtte så har det en betydelig kostnad å være ansiktet utad. Jeg er imponert over det engasjementet og den kreativiteten dere har vist, og det gjør meg stolt å være forhandlingslederen for en så fantastisk og dyktig gjeng!