Selvevaluering som grunnlag for skoleutvikling

Terje Skyvulstad, 1. nestleder i Utdanningsforbundet
Terje Skyvulstad, 1. nestleder i Utdanningsforbundet, Fotograf: Stig Weston

Å vurdere seg selv medfører alltid stress, også for godt fungerende voksne.

Publisert 31.01.2020

Seks kommuner i Sør-Troms har valgt å samarbeide med Høgskolen i Innlandet om et skoleutviklingsprosjekt, delvis finansiert med statlige midler fra programmet Desentral kompetanseutvikling.

Flere lærere, tillitsvalgte og foreldre har reagert negativt på opplegget som framstår som nok et ovenfra og ned-prosjekt, med svak medbestemmelse i planleggings- og beslutningsfasen.

Det som særlig har fått oppmerksomhet, er et selvevalueringsskjema hvor elever helt ned i seksårsalderen skal gi en vurdering av sin egen sosiale og emosjonelle kompetanse og fagkompetanse. Diskusjonen har avdekket at dette skjemaet er brukt i en rekke andre prosjekter i hele landet uten at det har kommet sterke reaksjoner.

Mangelen på reaksjoner gir grunn til ettertanke, særlig når landets fremste eksperter på barns psykiske helse, professor Trond H. Diseth og overlege Stein Førde, reagerer sterkt og mener at bruken av skjemaet må oppfattes som en form for mishandling og strukturell mobbing av små barn. De mener at små barn ikke har forutsetninger for å mestre de kognitive prosessene som selvevaluering innebærer og sier dessuten at å vurdere seg selv alltid medfører stress, også for godt fungerende voksne.

Tillitsvalgte i Sør-Troms har bedt Lærerprofesjonens etiske råd å vurdere de aktuelle spørreskjemaene. Deres foreløpige konklusjon er at «noen av spørsmålene mener vi kan virke krenkende og/eller være med på å utvikle barns selvfølelse i en negativ retning». Rådet er imidlertid ikke ferdig med sin vurdering.

Et viktig spørsmål er i hvilken grad man kan stole på den informasjonen barna gir gjennom å svare på de aktuelle skjemaene. Dessuten kan man få inntrykk av at spørsmålene er stilt på en måte som idealiserer barn som tilpasser seg, har stor grad av selvkontroll og ikke protesterer eller kritiserer andre, dersom de mener at noe er galt.

Informasjonen fra elevene skal sammenholdes med informasjon om barna som lærerne gir gjennom å fylle ut egne lærerskjema. Flere lærere har også reagert på spørsmål som blir stilt i dette skjemaet.

Et annet viktig spørsmål i denne saken er om de aktuelle spørreskjemaene er til hjelp når lærere skal utvikle sin egen profesjonelle praksis. Innsamling av data på denne måten har nærmest som underliggende premiss at lærerne ikke vet godt nok hvilke utfordringer elevene har. Det kan selvsagt være tilfelle i noen grad, særlig dersom lærere har ansvar for store elevgrupper eller for grupper hvor det er mange elever med store utfordringer.

Det er imidlertid min klare oppfatning at lærere kjenner sine elever godt, og de vet godt hvilke utfordringer de har. Det de fleste trenger hjelp til, er å utvikle strategier og tiltak som virker positivt i arbeidet med disse utfordringene.

Det har vært en såkalt megatrend i utdanningspolitikken, både nasjonalt og internasjonalt, at forskere og utdanningsmyndigheter har lagt stor vekt på å utvikle stadig flere diagnostiseringsverktøy hvor resultatene kan uttrykkes som sammenlignbare tall i statistisk form. Det burde være nok å vise til OECDs PISA-undersøkelse og de nasjonale prøvene som er innført i Norge.

I dette arbeidet har OECD gradvis rettet større oppmerksomhet mot elevenes sosiale og emosjonelle ferdigheter og uttrykt et klart ønske om å utvikle måleinstrumenter for slike kompetanser. Skjema for selvevaluering som er brukt i prosjektet i Troms, kan leses inn i denne sammenhengen. Dermed aktualiserer det også en rekke spørsmål ved om vurdering av sosiale og emosjonelle kompetanser kan eller bør gjennomføres ved at resultater uttrykkes på numeriske skalaer, hvor det er klart definert hva som er ønskede og uønskede resultater.

Jeg for min del mener det slett ikke er sikkert at for eksempel fravær av sinne, eller stor grad av selvkontroll, alltid er et positivt resultat.

Lærerprofesjonen må derfor diskutere hva som er gode og nødvendige vurderingsformer for sosial og emosjonell kompetanse.


Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 2/2020.

Signert

Terje Skyvulstad

1. nestleder