Når demokratiet – og skolen – testes

Terje Skyvulstad, 1. nestleder i Utdanningsforbundet, Fotograf: Stig Weston
Terje Skyvulstad, 1. nestleder i Utdanningsforbundet, Fotograf: Stig Weston

Det er faktisk et viktig karaktertrekk ved demokratiet at vi ikke bare skal respektere, men også aktivt legge til rette for både kritiske ytringer og skarp debatt. Og vi lærere skal gå i spissen.

Publisert 13.09.2019

Unge Venstre skapte oppstyr i valgkampinnspurten. På Breivang videregående skole i Tromsø ble partiet hindret i å sette opp en stand med materiale der legalisering av hasj var det politiske budskapet. Episoden førte til at samtlige ungdomspartier pakket ned sine stands og forlot skolen i protest. Det gjorde de ikke fordi de støttet Unge Venstres forslag. De markerte sin protest mot det de opplevde som politisk sensur og en krenkelse av ytringsfriheten.

Av samme grunn konkluderer avisa Nordlys klokt når dette omtales på lederplass 2. september: «Ytringsfriheten må stå sterkt i et demokrati. Det gjelder også ytringer vi ikke liker. Politiske ytringer må ha et særskilt vern. Uenighet om et budskap skal ikke løses ved sensur, ytringer skal møtes med motytringer.»

Jeg støtter ikke Unge Venstres forslag. Men jeg vil hevde at de egger til debatt på et politikkområde der vi på ingen måte kan si at vi har funnet de gode løsningene. I dag har vi ikke en ruspolitikk som fungerer i nærheten av godt nok.

For meg som lærer blir likevel det viktigste spørsmålet i kjølvannet av hendelsen på Breivang videregående skole dette: Har skolens samfunnsmandat noe å gjøre med denne hendelsen? Mitt svar er ja, uten tvil.

«Opplæringen skal gi elevene kunnskap og ferdigheter til å møte utfordringer i tråd med demokratiske prinsipper. De skal forstå dilemma som ligger i å anerkjenne både flertallets rett og mindretallets rettigheter. De skal øve opp evnen til å tenke kritisk, lære seg å håndtere meningsbrytninger og respektere uenighet. Gjennom arbeidet med temaet skal elevene lære hvorfor demokratiet ikke kan tas for gitt, og at det må utvikles og vedlikeholdes.»

Dette står i Overordnet del av læreplanverket, pkt 2.5.2. Den siste setningen er kanskje den viktigste. Demokratiet – og med det kritisk tenkning og ytringsfrihet – kan ikke tas for gitt.

Det kan bare bestå ved at det hele tiden brukes. Derfor er en helt sentral del av skolens og lærernes oppdrag nettopp å skape grunnlag for demokratisk praksis. Bare ved at elever selv opplever og deltar i reelle demokratiske prosesser kan vårt demokrati utvikles og vedlikeholdes.

For fem år siden feiret vi 200-årsjubileet for Grunnloven. Ved åpningen av jubileet ble jussprofessor Ola Mestad intervjuet. Han ble spurt om hvem det er som er beskyttet av ytringsfriheten. Svaret hans var interessant. «Det er de som mener noe om «NAVing» og innvandrere – drittsekkene.»

Jeg har en anelse om hva professor Mestad ville med dette noe uortodokse svaret. Og det peker i samme retning som Overordnet del: demokratiet kan bare leve om det blir tatt i bruk av folk som utfordrer det bestående. Det har faktisk en egenverdi når noen kritiserer og vil ha endring – også når det de tar til orde for, kan være i konflikt med gjeldende lover og sosiale konvensjoner.

Det er slik demokratiske samfunn utvikler seg. Når vårt land er bedre å bo i i dag enn for 150 år siden, handler det ikke minst om at en del ting som da var forbudt, nå er tillatt. Som for eksempel homofili, stemmerett for kvinner og rett til fagorganisering.

Når vi opplever at folk rundt oss, på ulike møter og i ulike media, frimodig bærer fram både klokt og uklokt og høylytt kritiserer i øst og vest, er det en styrke ved samfunnet vårt vi er i kontakt med. Det er selve livsnerven, når sant skal sies.

Å stå i dette kan være krevende. Men det er faktisk et viktig karaktertrekk ved demokratiet at vi ikke bare skal respektere, men også aktivt legge til rette for både kritiske ytringer og skarp debatt. Og vi lærere skal gå i spissen.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 10/2019.

Signert

Terje Skyvulstad

1. nestleder