Lederhjørnet: Den nasjonale rektorutdanningen – ikke nasjonal nok?
Rammeverket for rektorutdanningen skal sikre at den har samme hovedinnhold, men er såpass overordnet utformet at det er forskjeller i hvordan tilbyderne har valgt å organisere det faglige innholdet i utdanningen.
Publisert 06.06.2019 Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon. +1år
Gjennom 2000-tallet etterspurte Utdanningsforbundet en nasjonal skolelederutdanning som en del av kvalitetsarbeidet i skolen. I 2009 ble dagens rektorutdanning lansert som en prøveordning, og siden da har mer enn 4000 skoleledere deltatt på programmet ved et av de elleve studiestedene. Den siste evalueringen er i hovedsak positiv og tyder på at rektorutdanningen er et godt bidrag til profesjonaliseringen av skolelederrollen i Norge. Flertallet av deltakerne som har gjennomført programmet er da også godt fornøyd med tilbudet. De synes utdanningene er godt organisert, har aktuelt innhold og oppleves relevant for egen praksis.
Ulik ledelsesfilosofi
Institusjonene som tilbyr rektorutdanningen må forholde seg til et felles rammeverk utarbeidet av UDIR. Rammeverket skal sikre at utdanninga har samme hovedinnhold, men er såpass overordnet utformet at det er forskjeller i hvordan tilbyderne har valgt å organisere det faglige innholdet i utdanningen. Det er også lagt opp slik at det er kommunene som kjøper studieplasser. Det betyr at de som søker seg til rektorutdanningen ikke kan velge institusjon fritt.
Ideelt sett mener jeg verdigrunnlaget i fagfornyelsen og styrkingen av skolens formål slik det kommer til uttrykk i ny overordnet del av læreplanverket må få betydning for hva slags ledelsessyn som skal prege den nasjonale rektorutdanningen uavhengig av tilbyder. Tormod Korpås, leder av sentralt lederråd
I Oslo har for eksempel UiO, BI og HiOA (nå OsloMet) konkurrert om å tilby skolelederutdanningen ut i fra kriterier om pris, kvalitet og oppdragsforståelse. I begrunnelsen for valget av BI som leverandør i 2016, fremkommer det at BI scorer høyest på kvalitet og oppdragsforståelse, mens UiO ifølge etaten «har et noe annet syn enn oppdragsgiver på hva som er oppdragets utfordringer.» Videre sier de at «UiO har et samfunnsperspektiv, mens oppdragiver har formidlet at de er opptatt av rektors oppdrag/mandat». Dette viser etter mitt syn at ulikheter i dagens rektorutdanninger har betydning både for hvilke temaer som blir prioritert og for hva slags ledelsesfilosofi som blir vektlagt og foretrukket av den enkelte skoleeier.
Fagfornyelsen og ny overordnet del må få betydning
Hvordan skolen skal ledes og styres har vært mye debattert de senere år. Hvis de ulike rektorutdanningene har svært ulik tilnærming til dette, for eksempel i spørsmål om partssamarbeid og ledernes plass i lærerprofesjonen, bør det i det minste være opp til den enkelte søker, ikke skoleeier, å bestemme valg av utdanningsinstitusjon.
Ideelt sett mener jeg verdigrunnlaget i fagfornyelsen og styrkingen av skolens formål slik det kommer til uttrykk i ny overordnet del av læreplanverket må få betydning for hva slags ledelsessyn som skal prege den nasjonale rektorutdanningen uavhengig av tilbyder. Dette bør Utdanningsdirektoratet ha i mente når kravspesifikasjonene skal revideres i løpet av året.
