Vurdering, objektivitet og klokskap

Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet, Fotograf: Stig Weston

I arbeidet med fagfornyelsen må vi se mål og vurdering i sammenheng.

Publisert 17.11.2017 Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon. +1år

Formålet med vurdering i norsk skole skal være å fremme læring og gi den enkelte god veiledning. Lykkes vi egentlig med det?

«Fra klokken halv ni om morgenen til tre om ettermiddagen blir vi vurdert og evaluert av lærerne. Det er aldri pauser. I friminuttene skal vi være gode venner, gode klassekamerater og gode tenåringer. Jeg blir helt utslitt av det.»

Dette hjertesukket kommer fra en norsk 15-åring, Frida Almåsstø Syrstad, som ble intervjuet av Aftenpostens månedsmagasin Oppvekst i september 2015. Prestasjonspresset er neppe blitt mindre de siste to årene. Også lærere rapporterer om at ungdom sliter med søvnproblemer, angst og depresjoner. Annelise Fjeld Knutsen, lektor ved en videregående skole i Fredrikstad, beskriver hvordan «generasjon perfekt» lever under presset til følgende motto: «Du skal alltid være den beste utgaven av deg selv». Fjeld Knutsen setter fingeren på hva såkalt «objektive» vurderingsinstrumenter gjør med elevenes læring:

«Eleven sitter med en følelse av å vite hva som kreves, men ikke greie det, ikke ha evnen, tida eller den foreldreoppfølging som kreves for å få en høy måloppnåelse. Selvevalueringen, det at du hele tida skal vurdere dine egne kunnskaper og innsats, forsterker nederlagsfølelsen.»

Både eleven og læreren viser en klokskap i sine fortellinger fra skolehverdagen. De gjennomskuer systemenes manglende forståelse av hva det vil si å være et menneske. Det er denne klokskapen vi trenger for å endre situasjonen. Men det er ingen selvfølge at det er lærere og elever som legger premissene.  OECD arbeider med et indikatorsett for å måle sosial og emosjonell kompetanse. Hvis organisasjonen får det som den vil, vil vi om kort tid kunne legge enda en vurderingsbyrde på skuldrene til elevene: De skal kunne få objektive svar på om de er gode og trygge mennesker.

Heldigvis har ikke OECD noen formell rett til å styre vurderingspraksisen i Norge. Vi har suverenitet i valg av utdanningspolitikk. La oss bruke den. Vi kan høflig takke nei til OECDs kartleggingsprøver i sosial og emosjonell kompetanse, vi kan faktisk også gjøre det samme med PISA-undersøkelsene. Men dette krever at vi har en gjennomgang av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet, slik Stortinget har bedt regjeringen om å vurdere.

Vi fornyer skolen i disse tider. Vi er inne i en prosess hvor vi skal revidere skolens læreplan. La oss ikke gjøre den samme feilen som vi gjorde med Kunnskapsløftet. Den gangen laget vi målene, uten å diskutere hva slags vurderingspraksis vi ønsket, eller hva slags forhold det er mellom utformingen av mål og vurdering. I arbeidet med fagfornyelsen må vi se mål og vurdering i sammenheng. Mange spørsmål krever et svar:

Hvordan skal forholdet mellom summativ og formativ vurdering være? Hvordan skal det faglige skjønnet til lærere kunne brukes til elevens beste – hvilke vurderinger skal gis skriftlig, og hva kan være muntlig? Hvilke omkostninger har egenvurdering og elevvurdering for barn og unge? Hvordan skal balansen mellom kontroll og utvikling være?

La oss legge til rette for at elevers og læreres klokskap blir brukt i endringen av skolens rammeverk. La de ulike aktørene få slippe til. Dette kalles demokrati, og er et velprøvd prinsipp.

 

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 19/2017.

Signert

Steffen Handal

leder av Utdanningsforbundet