Dannelse, ja vel?

Steffen Handal. leder i Utdanningsforbundet
Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet, Fotograf: Stig Weston

Skal alt elevene lærer på skolen være målbart? Steffen Handal advarer mot at dannelsesaspektet kan bli undergravet.

Publisert 27.05.2017 Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon. +1år

«Dannelse er bra, men vanskelig å måle. Jeg vil at barna skal lære noe målbart. Noe annet blir lett en unnskyldning for en dårlig skole.»

Jan Arild Snoen, 26.04.2017

Dette skrev Jan Arild Snoen på Twitter nylig. Det hviler et «men» bak utsagnet. Mener virkelig Snoen at skolen bør holde seg til å lære bort det som kan måles? Og at holdningsarbeid og dannelsesarbeid i skolen, i tråd med formålsparagrafens intensjon, lett blir en unnskyldning for en dårlig skole?

Slik jeg leser Snoen, legger han til grunn et syn på utdanning som er på kollisjonskurs med oppdraget som skolen har gjennom formålsparagrafen, lærerprofesjonens etiske plattform og med alle læreplaner jeg kan huske å ha sett i norsk skole. Vi har stolte tradisjoner i dette landet for å se på skolen som et samfunnsbyggende prosjekt. «Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet» heter det i formålsparagrafen.

Hvor gjennomtenkt Snoens utsagn er, kan bare han svare på. Men vi vet at det finnes en instrumentell tilnærming til utdanning her til lands, og i enda større omfang i andre land. Jeg vil hevde at slike holdninger undergraver skolens samfunnsbyggende funksjon. De feilvurderer elevenes læring og barn og unges sammensatte behov for å få veiledning i sin danning.

Enigheten om at skolen bør ha en samfunnsbyggende funksjon, gjør det nødvendig jevnlig å diskutere skolens formål og oppdrag.  En skole som driver opplæring etter andre verdier enn de som gjelder i samfunnet rundt, vil ikke ha legitimitet. Samfunnet må derfor utforme skolens oppdrag. Et tydelig mandat gir lærerprofesjonen mulighet til å ta gode profesjonsetiske valg.  Jeg vil også minne om at utdanning kan være direkte skadelig, dersom den brukes til å undergrave menneskerettighetene eller til å undertrykke eller marginalisere enkeltelever eller grupper av elever.

For noen år siden fremmet flere politikere en kritikk som likner den Snoen framfører. De hevdet at den norske skolen var en kose-skole. Noe av kritikken kan ha vært berettiget. Det er ikke sikkert at aktiviteten i norsk skole var strukturert godt med tanke på elevenes kognitive læring.

En del av kritikerne brukte PISA-resultatene som grunnlag for kritikken. Det kan man også ha forståelse for. Spørsmålet er om vi nå er i ferd med å ende i den motsatte grøfta. Dersom vi i for stor grad retter oppmerksomheten mot målbare resultater, risikerer vi å få en utdanning som ikke evner å stimulere til utvikling av borgere med bred kompetanse og dannelse.

En slik utdanning ønsker vi oss ikke. Det hviler derfor et ansvar på alle med innflytelse på utdanningen om ikke bare å formulere gode, brede og ansvarlige mål for fremtidens skole. Vi må også forvalte utdanningssystemet slik at vi ikke undergraver dannelsesaspektet ved å se oss blind på målbare resultater. Dét vil fort kunne bli en unnskyldning for en dårlig skole.

Det er mange gode grunner til å diskutere verdigrunnlaget for skolen slik vi gjør i disse dager. Regjeringen har foreslått en ny overordnet del for det læreplanverket som skal revideres i løpet av de neste årene. Det er grunn til å berømme regjeringen for at de vil videreføre en tradisjon der politiske myndigheter gir skolen et bredt samfunnsmandat, og at de legger opp til bred involvering av alle parter i denne diskusjonen.

 

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 10/2017.