Løsning – og brudd

Det står om fremtidens pensjon, og det står om forhandlingsretten.

For første gang på tjue år har vi, på to tariffområder, KS og Oslo kommune, kommet fram til en ren forhandlingsløsning med alle hovedorganisasjonene i et hovedtariffoppgjør. Det er nærmest historisk. Og det er i seg selv uttrykk for en styrke i det norske forhandlingssystemet.

Årets oppgjør har trange rammer. Det skyldes at landet er i en krevende økonomisk situasjon og at tariffresultatet i konkurranseutsatt sektor følgelig ble beskjedent. Det lå i kortene at vi ved dette oppgjøret ikke kunne forvente verken de store tillegg eller andre kostnadskrevende forbedringer.

Vi har likevel fått et resultat som Unios forhandlingsdelegasjoner valgte å akseptere, både i KS og Oslo kommune. I KS har resultatet en klar utdanningsprofil. I Oslo kommune har vi fått en justeringspott og unngått lokale forhandlinger. Vi er nå i gang med å informere om detaljene i begge disse oppgjørene. Det skal vi gjøre på en nøktern og ryddig måte. Så skal medlemmene få ta stilling til dette, gjennom uravstemning. Jeg oppfordrer alle berørte medlemmer til å delta.

Ikke alle kom fram til en forhandlingsløsning. I staten ble det brudd. Tilbudet fra staten var fullstendig uakseptabelt. Den økonomiske profilen og forslaget til nytt lønnssystem var langt fra godt nok. Profilen i tilbudet fra staten ville ført til at Unios medlemmer ikke ville opprettholde kjøpekraften. I tillegg ønsket staten å legge størstedelen av lønnspotten til lokale forhandlinger. Dette var likevel ikke hovedårsaken til bruddet. Staten styrte mot brudd ved å nekte organisasjonene videre forhandlingsrett om pensjon. Unio-leder Ragnhild Lied har helt rett når hun på kommentarplass slår fast at hovedansvaret for dette bruddet ligger hos statsråd Sanner og hans folk.

Pensjon er viktig for hele fagbevegelsen. Derfor krevde alle hovedsammenslutningene forhandlingsrett om pensjon, i tråd med tidligere praksis, fra 2009, og med føringer fra Stortinget. Dette ble avvist, med den begrunnelse at offentlig tjenestepensjon er lovfestet. Den begrunnelsen er tilnærmet en provokasjon, og det må staten ha visst. Det hersker selvsagt ingen tvil om lovgrunnlaget for den offentlige tjenestepensjonen. Når hovedsammenslutningene krevde forhandlingsrett, var det fordi vi vet at staten har planer om å endre dagens ordninger. Mulige endringsforslag av denne typen skal innom forhandlingsbordet. Slik er den norske modellen. Dette har vi lang tradisjon for. Det er dette som kan skape tillit mellom parter og bidra til løsninger der ulike interesser blir avveid på en klok måte.

Statens forsikringer om at det uansett skulle legges vekt på «inkluderende prosess» med partene, står ikke til troende. Tvert imot bærer statens opptreden bud om at det manøvreres for å unngå reell innflytelse fra dem som om noen år skal leve av denne pensjonsordningen. Vi måtte bryte. Det neste er mekling. Det ser ikke greit ut, for å si det forsiktig. Streikefaren er reell og stor.

Kampen vi står i er dobbelt viktig. Det står om fremtidens pensjon, og det står om forhandlingsretten. I denne situasjonen valgte Akademikerne å «selge» forhandlingsretten for å sikre seg lokale forhandlinger. De aksepterte statens tilbud, men la inn en protokolltilførsel for å sikre seg at et mulig pensjonsresultat også skulle komme dem til gode. Vi har et ord for slikt:

Gratispassasjer. Slike har aldri vært velsett i fagbevegelsen. Unio tar ansvar. Vær forberedt. Vi vil trenge støtte fra hele Unio-fellesskapet dersom det blir streik.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 9/2016.