Zola-pris til inspirasjon

Andersen og Bjerkely Volden har vist oss at det nytter å yte faglig begrunnet motstand. Det er kanskje det aller viktigste med årets Zola-pris.

Publisert 23.01.2015 Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon. +1år

13. januar fikk lærerne Marius Andersen og Joakim Bjerkely Volden Zola-prisen. Prisens formål er å inspirere enkeltpersoner til å vise sivilt mot. Prisen tildeles personer som åpent og uredd har avdekket eller motarbeidet forhold som truer menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet.

I forbindelse med årets pris uttalte Zola-prisens styreleder, Petter Mejlænder, at de to lærernes innsats har virket positivt for menneskeverd og rettssikkerhet i norsk skole som helhet:
– Marius Andersen og Joakim Bjerkely Volden viste et forbilledlig engasjement og sivilt mot da de skjønte at ordningen med halvårige evalueringsskjemaer med 70 kryssalternativer virket nedbrytende på elever, lærere, foreldre og skolemiljøet.

Utdanningsforbundet stiller seg i rekken av gratulanter. Prisen er svært fortjent. Den er også viktig og nødvendig. Hendelsene i Sandefjord er ikke enkeltstående. Mange lærere, over hele landet, opplever lignende. Deres yrkesutøvelse kommer under press, og gjerne i form av det redaktør i ukeavisen Ledelse, Magne Lerø, betegnet som «vettløs målstyring». Blant Utdanningsforbundets viktigste oppgaver er å støtte våre medlemmer når de opponerer mot dette, slik vi også gjorde det i denne saken.

Når lærere planlegger og utfører sitt arbeid, er de først og fremst forpliktet til to ting. Det ene er mandatet de har i lovverk og læreplan. Det andre er å se og forstå sine elever og utføre oppdraget på en måte som er tilpasset deres ståsted og behov. Lærere er bevisste på begge deler. De er klar over at dette er deres oppdrag. Dette er også tydelig nedfelt i lærernes egen profesjonsetiske plattform. Når lærere vurderer hvordan de skal gå fram, er det ikke elevene som generelt fenomen de har i tankene. De relaterer sine vurderinger til unike individer som de kjenner personlig, til enkeltstående barn og unge, alle med sine egne livsprosjekt. Lærere vet at deres beslutninger skaper vilkår for unge menneskers videre liv.

Derfor skaper det fortvilelse hos lærerne når lokale skolemyndigheter iverksetter systemer der felles standardløsninger skal erstatte eller overprøve den profesjonelle skjønnsutøvelse. Det skjedde i Sandefjord. Andersen og Bjerkely Volden (og mange andre lærere) mente at det halvårsvurderingsskjemaet kommunen ville at alle skulle bruke, ikke ville fungere læringsstøttende overfor deres elever. Deres solide argumentasjon når de nektet å fylle ut skjemaene, var bygget opp rundt hvordan de fortolket sitt oppdrag og hvordan de fortolket sine elever.

Det var ikke nok. De ble likevel truet med oppsigelse. Kommunen mente den kunne overprøve disse lærernes godt begrunnede skjønn og beordre dem til å handle i strid med egen overbevisning. Det krever mot å stå opp mot slike trusler. Andersen og Bjerkely Volden lot seg ikke kue. For dem sto noe større på spill enn deres personlige tilsettingsforhold. Deres rakryggede opptreden gjorde dette til en rikspolitisk sak. Kommunen måtte trekke trusselen om oppsigelse. I etterkant er også det omstridte skjemaet trukket og erstattet av et annet, som nettopp gir rom for klok tilpasning til elevenes behov.

Mange elever blir vurdert i samsvar med systemer som er konstruert for å møte et kommunalt tellekantbehov og ikke for å kunne møte den enkelte elevs behov. På barnehageområdet står vi nå overfor en mulig lovendring som legitimerer eiers rett til å pålegge lærere å bruke vurderingsarbeidet til å samle styringsinformasjon. Andersen og Bjerkely Volden har vist oss at det nytter å yte faglig begrunnet motstand. Det er kanskje det aller viktigste med årets Zola-pris.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 2/2015.