Vurdering for barns beste – eller vurdering som styringsredskap?

Barnehagelærere bør ikke bruke arbeidstiden sin til å samle inn styringsdata til byråkratiet, sier Ragnhild Lied i en kronikk i Klassekampen.

Publisert 02.01.2015 Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon. +1år

I disse dager diskuteres det hvordan barnehagen skal drive sitt vurderingsarbeid. Vurdering av små barns kompetanse er en oppgave som krever kunnskap og etisk bevissthet – det utfordrer vår oppfatning av normalitet og av hva som er «riktig» atferd. Kunnskapsdepartementet foreslår i en pågående høring å forankre arbeidet med vurdering og dokumentasjon av barn til barnehageloven – og de foreslår at barnehageeier skal kunne velge system, verktøy og metode i vurderingsarbeidet. I høringsforslaget finnes det to ulike perspektiver – vurdering for barns beste og vurdering som byråkratisk og politisk virkemiddel. Det siste kan slå beina under det første.

Det er meningsløst at barnehagelærere skal bruke tiden sin på å kartlegge barns kompetanse for å samle styringsdata for barnehageeier og byråkrati. Lærerprofesjonen har en etisk plattform som først og fremst forplikter dem til lojalitet mot det enkelte barn. Utdanningsforbundet er derfor beredt til å støtte medlemmene i det tunge ansvaret som følger denne etiske forpliktelsen. Dersom barnehagelærere opplever at de blir pålagt vurderingsformer de ikke mener at er i tråd med barnets beste, bør de kunne vegre seg.

Vurdering for barns beste

I høringsutkastet fra departementet levnes ingen tvil om at vurdering har ett hovedformål – å sikre barn et godt pedagogisk tilbud i tråd med intensjonene i lovverket. Skriftlig dokumentasjon skal bare brukes dersom den er heltnødvendig for dette formålet og barns personvern skal ivaretas.

Prinsippet om barns beste settes også opp mot foreldreretten. Det slås fast at dersom dokumentasjon av barns trivsel og utvikling er nødvendig for å gi det enkelte barnet et godt pedagogisk tilbud, så skal ikke foreldre kunne forhindre at slikt vurderingsarbeid gjennomføres.

Så langt, så godt – hvis dette regelverket forvaltes av kvalifiserte barnehagelærere, som har det daglige ansvaret for barn og foreldre.

Det ligger minst tre forutsetninger til grunn for at vurdering skal håndteres på en god måte i barnehagen: For det første må man ha kunnskap om barn og om pedagogikk generelt, for å gjøre de rette vurderingene av hva som er nødvendig for å drive en god pedagogisk praksis. For det andre må man ha kjennskap til hvert enkelt barn og en erkjennelse av det etiske ansvaret som hviler på dem som skal vurdere barns kompetanse. Til sist må det finnes et ansvarlig fellesskap som sikrer at vurderingen av barn ikke overlates til enkeltpersoner, men gjøres innenfor et profesjonelt fellesskap.

Barnehagen har i følge lov og regelverk en ansvarlig pedagogisk ledelse som består av styrer og pedagogiske ledere. Loven krever at disse skal være barnehagelærere. Disse har et særlig ansvar for barnehagens pedagogiske virksomhet – og dermed også for vurderingsarbeidet. Det er innenfor dette profesjonelle fellesskapet at forvaltningen av barnehagens vurderingspraksis må ligge. Derfor framstår det som en logisk kortslutning når det i høringsnotatet slås fast at det er barnehagens eier som skal ha rett til å velge hvilke «system, verktøy eller observasjonsmetoder» som skal brukes.

Vurdering som styringsredskap

Vi har i dag en god del kunnskap om hvordan vurdering brukes av kommuner og private eiere. Det er relativt vanlig at eiere pålegger sine barnehager å bruke bestemte kartleggingsverktøy på alle barn i barnehagen. Dette skjer selv om det ikke er knyttet bekymring til barnas utvikling, eller fordi kartleggingen er viktig for det pedagogiske tilbudet til barna.

Når eiere velger slike dokumentasjonsformer, er det sannsynligvis begrunnet i ønsket om å samle styringsdata. Politikere og byråkrater ønsker å følge med på om barnehagene arbeider mot de politiske mål som den enkelte kommune har satt opp for sine barnehager.

Programkomiteen i Oslo Høyre har laget et forslag til barnehagepolitikk som klart uttrykker ønsket om å kunne bruke vurdering av enkeltbarns kompetanse som politisk styringsredskap: De ønsker å lage konkrete ferdighetsmål for norskferdigheter hos barn, de ønsker å språkteste barna ut fra disse målene og de ønsker full åpenhet om barnehagens «resultater».

Det er nok liten tvil om at også politikerne i Oslo Høyre har en generell forestilling om barns beste for øyet. Men i vurderingssammenheng er det viktig å holde fast ved at barns beste ikke kan være en slik generell idé eller et politisk mål. Barns beste må vurderes med utgangspunkt i det enkelte barn. Er denne måten å bedrive språkvurdering det beste for Fawad og for Kari? Er det gjort noen vurderinger av hva akkurat Fawad eller Kari trenger for å trives og utvikle seg i barnehagen? Dette er spørsmål som må stilles før man velger systemer, metoder og verktøy i vurderingsarbeidet.

Det er her departementet svikter i sin logikk, når de overlater valg av vurderingsmetoder til barnehageeier. Barnehageeier kan ikke gjøre disse vurderingene med bakgrunn i det enkelte barn. Det kan bare de som er ansvarlige for det pedagogiske tilbudet – styrere og pedagogiske ledere i barnehagen.

Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 31. desember.