Metodefrihet er profesjonsansvar

Vi som er lærere, må kjempe for metodefriheten. Og vi må vise at målet ikke er å beskytte våre egne rettigheter – men å ta ansvar for barnehagebarns og elevers rett til god utdanning.

Publisert 06.02.2015 Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon. +1år

Lærere i barnehage og skole trenger handlingsrom for å gjøre en god jobb. Opplæringsloven forutsetter at læreren har rett til valg av metoder. Rammeplan for barnehagen presiserer at det pedagogiske ansvaret hviler på styrer og pedagogiske ledere, og at barnehagen har metodefrihet. Hvem som er barnehagen i denne sammenheng, er uklart. Vi trenger en klargjøring av hva metodefrihet betyr. Med frihet kommer ansvar. Skal vi forsvare metodefriheten, må vi vise at vi tar ansvaret.

Til tross for opplæringslovens og rammeplan for barnehagens påpekning av det faglige handlingsrommet, viser praksis i skole og barnehage at vernet mot overstyring i det pedagogiske arbeidet ikke alltid fungerer. Vi ser at lokalpolitikere og administrasjon pålegger lærere å bruke standardiserte «vurderingsverktøy» eller «pedagogiske programmer» uten tanke på tilpasning til barnegruppe eller elevgruppe. En rundspørring i egen organisasjon avslørte at tillitsvalgte kunne identifisere et tjuetalls kommuner som hadde vedtatt at alle barn i barnehagen skal språkkartlegges med et bestemt verktøy. Bak slik kartlegging ligger ingen vurdering av om barnet har behov for dette – eller om verktøyet er riktig. Det aller vanligste verktøyet er av eksperter ansett som uegnet for å kartlegge tospråklige barns norskferdigheter.

Metodefriheten er ikke omtalt i lov og planverk for å sikre læreres rett til å velge selv. Metodefrihet er et uttrykk for profesjonsansvaret lærere har for å velge didaktiske arbeidsmåter ut fra begrunnelser om hva som tjener barnehagebarn eller elever. Dette er et ansvar vi lærere må ta på største alvor, og vi må vise hva som ligger til grunn for våre avgjørelser. I fjor sto to lærere fra Sandefjord opp og tok et tydelig profesjonsansvar da kommunen ønsket å pålegge alle lærere å bruke et bestemt vurderingsskjema. Marius Andersen og Joakim Bjerkely Volden mente at ordningen med halvårige evalueringsskjemaer med 70 kryssalternativer virket nedbrytende på elever, lærere, foreldre og skolemiljøet – og de nektet å ta dette i bruk. De ble truet med oppsigelse – men sto likevel rakrygget.

Sandefjord-lærernes kamp for metodefrihet var ikke en kamp for å beskytte egne privilegier – det var en kamp for retten til å ta ansvar for elevenes beste. Vi skal huske at disse lærerne også bidro med faglige alternativer til en vurdering de ikke kunne gå god for. I lærerprofesjonens etiske plattform heter det blant annet: Vår metodefrihet og profesjonelle skjønnsutøvelse gir oss et særlig ansvar for å være åpne om de faglige og pedagogiske valgene vi gjør. Andersens og Bjerkely Voldens handlinger gir et eksempel på hva dette i ytterste konsekvens kan bety. De våget å stå fram med sine egne vurderinger og sitt eget begrunnete valg.

Lærerne fra Sandefjord ble hedret med Zola-prisen. Denne prisens formål er å inspirere enkeltpersoner til å vise sivilt mot. Vi trenger denne inspirasjonen, for flere av oss må vise at vi tar profesjonsansvar og at vi er villige til å kjempe for metodefriheten. Kunnskapsdepartementet har nylig gjennomført en høring om endringer av barnehageloven, hvor de foreslår at barnehageeier skal ha rett til å velge system, verktøy og metode i vurderingsarbeidet. De har møtt stor motstand – blant annet fra eget fagdirektorat.

Vi som er lærere, må kjempe for metodefriheten. Og vi må vise at målet ikke er å beskytte våre egne rettigheter – men å ta ansvar for barnehagebarns og elevers rett til god utdanning. Som profesjonsutøvere har vi et ansvar for å vise frem hvordan vi sikrer god skjønnsutøvelse og driver det pedagogiske arbeidet framover. Det ansvaret har vi og tar vi – på godt og vondt.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 3/2015.