Clemets definisjon av nyheter

Clemet prøver å bruke statistikk for å tilbakevise det bildet som ordførere og rådmenn og de ansatte i skolen formidler fra sin virkelighet, skriver Steffen Handal i dette innelgget.

Publisert 14.01.2015 Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon. +1år

I Dagsavisen 8. januar avfeier Kristin Clemet varsler om kutt i kommunale skolebudsjett. Clemet skal ha hørt slike advarsler i 15 år. Hun forstår ikke hvorfor pressen skriver om dette så lenge ressursbruken per elev er noenlunde stabil på nasjonalt nivå.

Den tidligere utdanningsministeren synes å mene at oppslagene om budsjettkutt skyldes en slags manipulasjon iscenesatt av KS og Utdanningsforbundet og som pressen biter på hvert år. Clemet viser til statistikk over gjennomsnittstall for ressursbruk for å overbevise leserne om at det er høy og stabil ressursbruk i den norske skolen. Dette er for så vidt et budskap Clemet har fått spalteplass til å fremme en rekke ganger, helt siden hun var utdanningsminister for 10 år siden. Hun rammes derfor selv av den refsen hun retter mot norsk presse.

Clemet har hele tiden vært en pådriver og forsvarer for et ressursfordelngssystem som gjør det mulig for enkeltkommuner å kutte kraftig i skolebudsjettene. Det mest kjente eksemplet er da hun som utdanningsminister fjernet taket for antall elever per klasse, det såkalte klassedelingstallet.

Det er riktig som Clemet skriver at statistikken over gjennomsnittlig ressursinnsats i norsk skole viser ganske stor grad av stabilitet. Det denne statistikken skjuler er imidlertid svært store og økende forskjeller i ressursbruk mellom skoler og mellom kommuner. Selv i kommuner som er omtrent like store og med omtrent samme ressursgrunnlag pr. innbygger, varierer ressursinnsatsen pr. elev med over 100 %.

Det betyr at blant sammenlignbare kommuner, som burde gi et noenlunde likeverdig tilbud, er det dobbelt så store klasser på noen skoler – og innsatsen per elev varierer med over 100 000 kroner. Dette skjer altså selv om gjennomsnittstallene er noenlunde stabile.

Analyser av den skolestatistikken som Clemet henviser til (GSI), viser også at i løpet av de 10 siste årene har andelen elever som går i store klasser eller grupper økt solid. For drøyt 10 år siden gikk om lag 10 prosent av elevene i klasser på mer enn 20 elever. Nå er denne andelen økt til 25 prosent av elevene.

Så lenge et nasjonalt regelverk legger få føringer for hva som er et nødvendig ressursbehov for å tilby elevene et likeverdig opplæringstilbud, vil kommunene definere svært ulikt hva som er nødvendige ressurser for å oppfylle kravene i opplæringsloven. Det er dermed grunn til å tro at forskjellene vist over, bare vil fortsette å øke over tid. Clemet kan forstås som at hun ikke mener det er viktig. Vi mener det er urovekkende fordi det svekker et likeverdig skoletilbud og bosted avgjør i for stor grad tilbudet til elevene.

Det er med andre ord fullt mulig at mange kommuner reduserer ressursinnsatsen i skolen uten at dette kommer til syne i den nasjonale utdanningsstatistikken. Clemet prøver å bruke statistikk for å tilbakevise det bildet som ordførere og rådmenn og de ansatte i skolen formidler fra sin virkelighet. Samtidig prøver hun å få pressen til å la være å skrive om denne virkeligheten gjennom selektiv bruk av statistikk. Clemets innlegg må leses som enda en gjentakelse av budskapet om at norsk skole flyter over av ressurser og ressursbruken har dessuten ikke noen sammenheng med kvaliteten eller resultatene. Men slik retorikk vil aldri bite på de som faktisk kjenner virkeligheten.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 14. januar 2015.