Klassen var dessuten løssluppen og flere av elevene hadde forlatt pultene sine. Peder ble sint. Særlig var han opptatt av hvem som hadde skrevet de forbudte ordene på tavla.

– Det var en 8. klassing fra ungdomsskolen, som gjorde det, svarte Julian, klassens absolutt største uromoment. Klassen fniste. Peder så seg om og flere av elevene så ned i pultene sine.

– Det tror jeg ikke noe på, svarte Peder. Det er alltid du som lager bråk i klassen, Julian. Og jeg er drittlei av det. Det er bare kjeltringer der du kommer fra! Peder angret det han hadde sagt i samme øyeblikk.

Peder tar Julian i armen og fører ham ut av klasserommet. På vei ut av klasserommet truer Peder med at rektor vil bortvise ham fra skolen resten av skoleåret om han ikke tilpasser seg. Julian hører klassekameratene fnise bak ham.

Peder bestemmer at Julian skal bli sittende på gangen resten av dobbeltimen, så går han inn igjen til klassen, får roet dem og satt dem i gang med matteoppgavene. Deretter går Peder ut på gangen for å snakke mer med Julian igjen. Men Julian er ikke der. - Æsj, nå har han stukket av også, sier Peder til seg selv, men jeg kan ikke lete etter ham; 29 andre elever venter. Det at Julian har stukket av viser hvor egenrådig han er. Dette må han ta opp med foreldrene, tenker Peder. Han går inn igjen til klassen og fortsetter undervisningen.

Ganske riktig Julian hadde gått ut i skolegården og der ble han sett fra rektors kontorvindu. Rektor kalte på ham og spurte hvorfor han ikke var sammen med klassen.
–  «Har vært på do», svarer Julian. «Jeg er på vei til klasserommet nå.»
–  «Det er greit», svarer rektor, «gå tilbake, du.»

Men Julian gikk ikke tilbake til klassen. Han var sint på klassekameratene som ikke hadde støttet ham og sur på læreren som ikke trodde på ham. Dessuten hadde læreren tatt ham så hardt i armen at det gjorde vondt.

Uka går uten at Peder finner anledning til å nevne hendelsen verken for foreldrene eller rektor. Men han hadde ikke glemt saken og fikk heller ikke anledning til det for tirsdag uken etterpå ligger det en SMS fra rektor på Peders telefon. Han er innkalt til samtale med rektor førstkommende fredag.

Julian gikk aldri tilbake til klassen den dagen, selv om de også skulle ha musikk senere på dagen med en annen lærer. Julian gikk hjem, var etter hvert blitt lei seg for at vennene hadde sladret på ham og sløvet med mobilen med et spill. Han ble etter hvert urolig for at foreldrene skulle bli informert, så han fikk en idé om at det ville være lurt om han gikk og fortalte sin versjon til moren, som var på jobb ikke langt unna. Det var best å komme skolen i forkjøpet.

Til moren fortalte han at læreren hadde skremt ham, slengt rasistisk bemerkning etter ham og dratt ham etter armen ut av klasserommet. Han gråt og sa han var redd for å gå tilbake til skolen. Mor ble rystet, og etter alle skriveriene i avisene om opplæringslovens kapittel § 9A, så mente hun at sønnen hadde blitt krenket og det til og med av læreren. Hun klaget læreren inn etter § 9A-5 torsdag ettermiddag pr epost. Hun anførte at Peder hadde utsatt Julian for grov krenkelse og dessuten fratatt ham retten til opplæring ved å utelukke ham fra timen. Han hadde brukt fysisk makt overfor sønnen hennes og i tillegg krenket han med uakseptabel ordbruk, faktisk etnisk diskriminering. Guttens selvtillit var lik null nå og han opplevde ikke lenger å ha et trygt skolemiljø, hevdet hun. En slik lærer kunne ikke skolen være seg bekjent av å ha.

Rektor varsler skoleeier umiddelbart etter mottak av eposten fra mor. Skoleeier har lang saksbehandlingstid, så saken ble liggende i bero.

I mellomtiden syns mor at det tar for lang tid å få en reaksjon fra skolen. Hun ringer til fylkesmannen og anfører at læreren krenker og ber om at fylkesmannen vedtar omplassering av læreren. Julian våger ikke å gå på skolen og har vært hjemme siden hendelsen.

Fylkesmannen legger til grunn mors versjon av saken og kommer til den konklusjon at skolens aktivitetsplikt ikke er oppfylt. Fylkesmannen vedtar at Peder Aas skolen omplasseres til en annen skole i kommunen.